Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Knall og fall i Bonn

24. April 2016

verskjon2

Til tirsdag er det 30 år siden Tsjernobylulykken. Først et par dager etterpå, innrømmet makthaverne i denne sovjetiske vasallstaten, hva som hadde skjedd og omfanget av katastrofen. De første varsler gikk, da en medarbeider på Forsmark atomkraftalegg utløste strålingsalarmen. Det var ikke noe galt der, men han dro med seg inn radioaktivt nedfall på skoene sine. Den 29 april om kvelden gikk alarmen i hele Europa. Jeg vet, for jeg satt i gangen, i den norske ambassadørboligen i Bonn. Sammen med industriministeren, var jeg som ung politisk rådgiver deltaker på et tysk norsk ESA, European Space Agency seminar. Denne kvelden var vi vertskap for den tyske Forschungsminister Heinz Riesenhuber. Men, jeg ble altså satt på gangen.

Sjefen vår, statsminister Kåre Willoch, hadde nettopp stilt kabinettspørsmål. Regjeringen, jobben og fremtiden var satt i spill. Mens Industriminister Petter Thomassen og ambassadør Gjellum underholdt gjestene, hadde jeg fått disponere telefon. I direkte linje med Høyres Stortings-sekretariat, fulgte jeg opptellingen og dramatikken i Stortingssalen. Det ble nei. Regjeringen hadde ikke lenger Stortingets tillit, og Willoch måtte skrive sin avskjedssøknad til Hans Majestet Kong Olav.

Samtidig skjedde også andre store og dramatiske ting. Mens jeg satt og tellet ja og nei stemmer, kom en av den tyske ministerens embedsmenn ut i gangen. Også han ble oppsatt med telefon. Oppstandelsen ble etterhvert stor, stemmene høyere og høyere, og Ministeren ble tilkalt. Det ble rigget til krisemøte i det tyske regjeringskollegiet. Det mange hadde begynt å frykte, var nå avdekket i all sin gru. Nedsmeltingen av reaktoren var i gang. Kriseplaner ble iverksatt og de radioaktive skyene bredte seg utover hele Nord Europa og Skandinavia. Middagen måtte avsluttes, beredskapsplaner iverksettes, hjelp tilbys, og vi var redusert til Forretningsministerium. Beslutningen var enkel. Resten av programmet vårt i Forbundstaten Vest Tyskland ble avlyst.

Jeg har ikke spart på mye av programmer, aviser eller notater fra denne tiden. Men på jakt etter noe annet i kjellerboden fant jeg invitasjonen til seminaret og middagen denne kvelden. Det satte tankene i sving. 30 år er gått. Tsjernobyl og sikkerhetssonen rundt ligger død og forlatt. Muren er fallt, og de de korrupte kommunistiske makthaverne er feid ut. Vi dro hjem til vårt eget maktskifte, exit Willoch. Slik fungerte demokratiet. I Kiev og Minsk sørget parti-koryfeene for å bringe sine egne barn og familier i sikkerhet. Til tross for at vinden hadde snudd, og sendte atomstøv og nedfall over folket, sendte de andres barn og familier ut i 1 mai feiring. De lot som om det var normalt. I Tyskland beordret de parker og lekeplasser ryddet og sikret, til faren var over.

Det er tredve år siden nå til uken. Dagen etter den dramatiske kvelden dro vi hjem. På ankomsten til Tyskland var vi tatt imot med sikkerhetsoppbud, sorte limousiner, flagg og stas. Tidlig på morgenen tuslet vi ut til en ventende drosje, og tok oss ubemerket til flyplassen, via København og til regjeringskvartalet. Det ble knall og fall i Bonn.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 166 other subscribers