Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Boston Take away

10. November 2015

6563232 8970355

Det er høst i Amerika. Jeg har deltatt i styremøter i Boston, og kommer hjem med sterke inntrykk. Opplevelsen av å vandre på historisk grunn, er sterkere her enn noe annet sted i USA. På Beacon Hill, vandrer du rundt mursteinshus og på kålrabistein, som har vært i bruk siden revolusjonsfedrene hastet fra møte til møte. Her planla og gjennomførte de “The Boston Tea Party” , som ble startskuddet for opprøret mot engelskmennene og selvstendighetskrigen, under mottoet No taxation without representation. Høstens fargesprakende drakt var i helgen på sitt vakreste. Over parken, Boston Commons, hang almetrær, lønn og bøk i sine nyanser av rødt, brunt, gull og grønt.
Et fyrverkeri fra Vår Herres  fargepalett, som et siste Hurra før løvet faller og vinteren setter inn.

I et hjørne av parken lå det tepper av løv, som ei dyne over den gamle gravplassen. Her hviler kjente og ukjente helter, fra de tidligste år av amerikansk politikk, kultur og åndsliv. Her ble spirene sådd, som senere fikk uttrykk i Thomas Jeffersons og Uavhengighetserklæringens –All men are created equal . Derfra ser vi sporene gå til den franske revolusjon, den norske grunnloven, og den ledende rolle som USA har spillet i den frie verden. Men betegnende nok- det er høst i Amerika. Det er ikke bare høstløvet som senker seg som ei dyne over revolusjonsheltene, som for lengst har gått ut av tiden. Det virker for meg,  som høstens melankoli også kan passe som et mollstemt uttrykk over utviklingen i amerikansk politikk.

Denne høsten raser kampen om å bli partienes nominerte til å gå inn i neste års presidentvalgkamp. Kandidatene påberoper seg å ville bli ledere av den frie verden. Mellom slagene får jeg  med meg en del av nyhetsbildet.  Lite  vitner om kandidater som John F. Kennedy, og hans intellektuelle og inspirerte gruppe av unge menn fra Harvard . Fredskorpset, som de skapte, gav håp til unge mennesker over hele verden. Frivilligheten, pliktene og idealene ble løftet frem. Ikke mye av det er igjen, når Donald Trump beskylder Mexico for å sende voldtektsmenn, narkolangere og problembarn til USA. Hans svar er å bygge murer, og å deportere mer enn 11 millioner første og annen generasjons immigranter. Hans største konkurrent, Ben Carson ,ser heller ikke ut til å ha mye å tilby . Demokratenes, Hillary Clinton, er blant de mest erfarne på den internasjonale politiske scene og favoritten blant demokratene. Det vitner ikke mye glød og lederskap om henne, når så få som  en av tre i meningsmålinger , mener hun taler sant og er til å stole på.

Det er lett å bli nostalgisk og melankolsk  under det gyldne høstløvet i Boston Commons. Kanskje også, fordi det er lenge siden jeg som 11 åring fikk kjempet meg til å håndhilse på Visepresident Hubert Humphrey. Ikke bare en, men to ganger, mens han kjempet seg vei fra President flyet til en ventende bil på Kjevik flyplass. Som en av sine siste embedshandlinger, besøkte han Tveit og Sannes gården, hvor hans besteforeldre holdt til. Vi hadde fått fri fra skolen. En helt fra Amerika kom hjem, og  det var stort. Hans selvbiografi kallte han  – The education of a public man  Et liv i folkets tjeneste . Nå søker Donald Trump å bli valgt. Hans registrerte varemerke og motto er – You’re fired!

​Det er høst i Amerika !



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 150 other subscribers