Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Dronningens hurra, hun leve !

27. Mai 2017

Foto: Det Kongelige Hoff/Jørgen Gomnæs

Sammen  med utallige mange andre forventningsfulle festspillelskere, hatere, kritikere, kunstnere, byråkrater, politikere, nysgjerrige og forståsegpåere, inntok jeg onsdag plassen min på Torgallmenningen. Festspillene i Bergen skulle åpnes. Dagen før var den nye utstillingshallen KODE 1 åpnet etter  storstilt oppussing. Karin Hindsbo, vår nye direktør på Nasjonalmuseet, har som sin svanesang i Bergen, viet åpningen av KODE 1 til Dronning Sonjas første separatutsilling på et større museum. Hun debuterte i Helsingborg i 2011 sammen med veteranene og læremesterene, Ørnulf Oppdal og Kjell Nupen. De viste samarbeidet sitt under tittelen “tre reiser-tre landskap” . Temaet er langt på vei det samme, tittelen på utstillingen er “Underveis”.

Kritikken har ikke latt vente på seg. Kunsten skal møtes med et kritisk blikk. Makten og de priviligerte skal stilles på prøve. Pressen og kritikerne har en selvsagt oppgave her. Den grep de også begjærlig. Kritikken har haglet. “Man må velge en av våre fremste kunstnere. Dronningen er ikke blant dem”, sa Heidi Jaeger, leder av Kunstgarasjen.”En rar faglig vurdering”, var dommen fra kunstneren Rita Marhaug. NRKs utsendte Mona Pahle Bjerke, sa det slik- “En lei historie for den søte og vennlige dronningen vår” . Kvinne er kvinne verst tenker jeg.

Selv har jeg hverken kunstfaglig bakgrunn, eller blikk for å kunne opphøye meg til smaksdommer eller fagjury over Dronningens kunstneriske kvaliteter. Men hennes lidenskap, lærevillighet og engasjement for kunsten er ubestridelig. Dronningens mot til å vise denne siden av seg selv, til å underkaste seg kritikernes dom og til å møte kritikken, får meg til å rope Dronningens Hurra- hun leve!

I sin tale til åpningen av Festspillene, tok hun utangspunkt i hennes første møte med disse i 1969. Sammen med Kong Olav og Kronprins Harald steg hun ut av en stor sort bil, og alles øyne var rettet mot henne. Dagen etter beskrev aviser og Kringkastingen den unge damens hatt og kåpe og bevegelser. Ja, det tilfredsstilte ganske sikkert de som ønsket seg den søte og vennlige. Fra dette utgangspunktet fortsatte Dronningen sin tale. Ordene var fra en åtti årig prøvet førstedame for sitt folk. Med sin utstilling “Underveis”, og med styrke fra festspilltemaet- Identitet, turte hun å stille spørsmålet. “Hvem var jeg midt oppi det hele-bak smilet, klærne og blomstene?”

Vi bærer alle på ulike identiteter. Vi vandrer våre liv på å gjøre vår gjerning, oppfylle eller feile i våre forpliktelser. Vi gjør så godt vi kan, eller vi gir blaffen. Er vi heldige møtes vi med tillit og store forventninger. Det hjelper oss videre. Vi får forme våre liv. Få mennesker har vel mindre frihet til å gjøre sin egen greie enn våre kongelige. De skal passe inn i våre bilder av monarkiet, og de lever i en virkelighet, hvor alles øyne til enhver tid er vendt mot dem. I sin streben etter å svare på spørsmålet – hvem er jeg?, har Dronningen funnet kunsten, naturen og sterke mennesker, som har gitt henne selvtillit og ferdigheter til å skape sitt eget uttrykk. Det er jeg spent på, det ser vi av publikumstallene på KODE 1 utstillingen, at mange andre også er. Om det kunstfaglig berettigger at åpningsutstillingen er viet Dronningens kunst får stå til debatt. Det tåler både Dronningen og Kodedirektøren. Det fortjener kunsten.

Sammen med andre kunstelskere, festspillhatere, kritikere, byråkrater, politikere og nysgjerrige ventet jeg etter kritikken og debatten om utstillingen, forventningsfull og spent Dronningens tale. Hun leverte, stod frem og tok tak. Med klar røst, dannet og tydelig engasjement beskrev hun årets program-” det ligger noe opprørsk her, og det opprørske, det tiltrekker meg!” I manuset for talen bruker Dronningen selv utropstegn her. Det har hun da også rett til- “den søte og vennlige dronningen vår” I møte med fordomsfulle, selvbestaltede forståsegpåere, og alle vi som har så lett for å plassere andre i bås. Dronningen har funnnet sin identitet i kunsten. Modig og klar for å vise denne siden av seg selv, viser hun sitt opprør. Det er vel en utstilling verdt!

Begeistret og oppildnet over Dronningens tale- hennes stemme, roper jeg, Dronningens Hurra – hun leve!

 

 

 

 



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 166 other subscribers