Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Hjem til jul

17. Desember 2016

anker-stjernoy

Nå før jul, har jeg alltid en tur til Lindesnes og Vigeland Kirkegård. På vegne av slekta, tenner jeg lys på farfars grav. Til turen hører det også, i godt vær,  å ta en avstikker til Stjernøy utenfor Mandal. Her ligger ei av Sørlandets best bevarte uthavner og et vidunderlig friområde. Øya har huset bebyggelse og folkeliv tilbake til bronsealderen. Da guttene var små, og min far og svigerfar levde, var det riktig en utflukt. De siste årene har jeg tatt turen alene.

I år stoppet jeg opp ved et unnselig , men sterkt monumet over livet på kysten. Ankeret fra den hollandske seilskuta, “De Christian”, og den lille minnetavla som forteller historien om forliset utenfor Stjernøy. 8 oktober 1745 la hun ut fra Amsterdam, med destinasjon Sverige for å laste brostein. Fire dager senere led hun skibbrudd i heftig stormvær. 10 mann fikk karret seg i land på øya, hvor kystfolket delte med seg husly, mat og klær. Kokken, styrmannen, tømmermannen og Kapteinen fikk en våt grav utenfor kysten av Norge. De overlevende var heldige. Ei hollandsk skute, som lå i Kleven, tok dem ombord, og fikk dem hjem til jul.

Plaketten minnet meg også på et klenodium, som jeg fant på låven hos mine besteforeldre. Skipskontorkista etter min tippoldefar, Johannes Rosenvold Andersen Kjevik. Her ligger nedtegnelser over gjøren og laden som skipsfører og partsreder i utenriksfart. Kopier av brev og dagboknotater. Ett av disse datert Altona 18 desember 1844 lyder,”  Søndag morgen var hele Elben fuld av drivis”. De måtte forhale inn i havnen, og han avslutter brevet med å konstatere at de ikke kommer hjem til jul.

Det gjorde heller ikke barken “Glenshhee”, bygget i 1882 i Skottland. I 1922 tjente denne aldrende damen nye eiere i Arendal. Hjemlengselen ombord var nok stor, etter at skute og mannskap hadde vært ute siden tidlig vår. Like før jul fikk de beskjed om å gå til Hull, for å ta hjem  ei siste last med kull.  Det ble liggetid og forsinkelser, og først julaften kunne de sette seil nordover.

“Hjem til jul- nesten”, het artikkelen, som min venn Jan Petter Larsen skrev om denne turen i Gard News. Skuta rakk ikke hjem til jul. Uten los, men med lokale erfarne sjøfolk ombord, bestemte Kapteinen seg for å ta skuta inn til Arendal havn selv. I iveren etter å komme hjem, kan de ha oversett viktige merker. De endte på skjær utenfor  Håholmen. Skuta gikk ned, totalforlis av fartøy og last. Mannskapet fikk reddet seg i land. Noen i livbåter, andre svømte i det iskalde vannet inn til nærmeste landkjenning. En av disse, en 17 år gammel jungmann løp som en gal, våt og forfrossen hjem til sin mor. Han vekket henne midt på natten den 2 juledag med utropet – ” mor mi hæ drokna”. Han var far til Jan Petter, som selv ble styrmann og senere direktør og havariansvarlig i Sjøforsikringsselskapet Gard.

Hjem til jul. En sterk lengsel i oss alle. Ingen selvfølge. I kirkebønnen heter det -“Herre hør vår bønn. Hold din vernende  hånd over vårt folk og fedreland, og over våre landsmenn i det fjerne og på havet” . Det minner meg om at vi er et kystens folk. Takknemlig for de som har gått foran oss. De skapte grunnlaget for det landet vi er. Slike som min tippoldefar, innefrosset i Altona julen 1844, som den 17 årige Jungmann fra Arendal, som slapp med skrekken 2 juledag 1922, og de mange som aldri rakk hjem igjen.

God jul



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 154 other subscribers