Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Hva skjer i Amerika

29. Juli 2016

Republican presidential candidate, businessman Donald Trump reacts during a Republican presidential primary debate at Fox Theatre, Thursday, March 3, 2016, in Detroit. (AP Photo/Carlos Osorio)

(Credit: AP/Carlos Osorio/Reuters/Rainier Ehrhardt/Photo montage by Salon)

Kandidatene som skal møtes i høstens “Show down” er kronet av sine respektive partier. Donald Trump for republikanerne og Hillary Clinton for Demokratene. Skjønt, kronet er en ganske misvisende betegnelse. I så fall var det ikke få torner involvert i kroningsakten. I Cleveland må de mange deltakerne i partikonventet ha følt smerten ved fraværet av partiets helter og fanebærere gjennom tiår, og buingen og eksponeringen av mistillit og frustrasjon under Ted Cruz opptreden på podiet, viser hvor dypt splittelsen går i partiet.

Demokratene har løftet frem Hillary Clinton. Erfaren, prøvet, kompetent og stødig, men uten evne til å skape begeistring, og med adskillige skraper i lakken fra sine historier med Whitewater-saken, og sist FBI sjefens fordømmelse av hennes opptreden i email-saken. Sanders tilhengerne ser henne slett ikke som en “Champion of their cause”, men snarere som selve symbolet på “the establishment”. Bilder fra Philadelphia hvor demokrater protesterer mot Hillary og krever henne buret inn, sier sitt.

Hvordan har det blitt slik? Jeg skal ikke prøve meg på noen dyptpløyende statsvitenskapelig analyse. Derimot kan jeg fra mine mange reiser i USA bekrefte hvor dypt mistilliten til det politiske systemet sitter.  Retorikken er hard, og det mange sinte, oppgitte hverdagsamerikanere, som føler at verden og mulighetene har løpt fra dem. Disse kanaliserer sitt sinne, frustrasjon og mismot gjennom Trump, og hans lettvinte, hatefulle og populistiske budskap. Hillary, blir i motsetning til ham symbolet på en herskerklasse og politisk elite, som kreves til ansvar – “Lock her up”

Når, som vi ser nedenfor at disponibel inntekt for en typisk mannlig fulltidsarbeidende industriarbeider har stått stille, eller falt litt tilbake siden 1973, forstår jeg hvordan følelsen av å sakke akterut er oppstått. På turer rundt i USA, får jeg vitnesbyrd fra mange som sliter med å få endene til å møtes. De skyver på tanlegebesøk, ferieturer og velferdsgoder de tidligere tok for gitt. Når folk mister tro på fremtiden, er det nærliggende å finne noen å skylde på. Trump og Sanders har forstått å utnytte dette fra hver sin side av det politiske landskapet, slik populister og opportunister har gjort det til alle tider. De fant hverandre i å utpeke frihandelsavtaler til syndebukk. Bernie Sanders vil bygge nye tollmurer, og Donald Trump vil også ha betong og piggtråd mot Mexico. Nå er Sanders borte. Jeg hadde forsverget at Republikanerne skulle åpne for Donald Trump, men nå er han der, alene mot  Hillary og “The Establisment”.

Jeg har allerede tapt et veddemål mot at det skulle skje.  Lykkes Trump og kampanjen hans med å skape et slikt bilde, kan jeg komme til å tape et veddemål til. Min innsats er ei gode flaske rødvin. Innsatsen og risikoen i det virkelige liv er mye høyere. Isolasjonisme, tollmurer, sikkerhetspolitisk uro og  stagnasjon i  verdensøkonomien kan bli resultatet. Om det blir slik, frykter jeg at det er de sinte unge menn som har båret “The Donald”  og hans Twittokrati frem, som får betale den høyeste prisen.

“A furore Normannorum libera nos, Domine’ – Fri oss fra Normannernes vrede lød middelalderbønnen, for å be om Guds hjelp for å holde vikingene unna de britiske øyer. Fri oss fra de frustrerte, sinte og desillusjonerte amerikaneres mulige farlige valg, sier jeg nå.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 156 other subscribers