Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

I begynnelsen var ordet . . . .

13. Januar 2015

Picture

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Slik innledes Johannes evangeliet, og slik innledet presten sin tale i dag begravelsen til en av norsk presses “Grand old men”, Redaktør Jens Vetland. Journalisten, redaktøren og politikeren forstod bedre enn de fleste kraften i ordet. Han brukte det bedre enn de fleste. Han visste, at det kunne begeistre, inspirere og skape refleksjon og ettertanke. Han visste også, at det kunne oppildne, fordømme, krenke og ødelegge. Jens Vetland ble ført til graven i dag. Sørlandet, Kristiansand og norsk presse har mistet en av sine.

Jeg fikk tidlig glede av hans pedagogiske evner, og rause tilgjengelighet. Hjemmet var åpent, og som venner av barna, ble vi invitert til forelesninger om aktuelle emner før vi skulle opp til eksamen artium i norsk. Vi ble utfordret på tema, holdninger, verdier og fremstilling. Det var timer som inspirerte til videre studier, fordypning, og  ikke minst – livslang kjærlighet til språket, ordet og ordskiftet.

I begynnelsen var ordet. Det er gitt oss for å brukes. Ytringsfriheten er hos oss Grunnlovsbeskyttet. Ordet er fritt. Det kan være farlig, og derfor er bruken også fulgt av ansvar. Hvor går ansvaret, hvem bærer det og hvordan utøves det ? Det må til syvende og sist avgjøre hos den som ytrer seg og bruker ordet. Sjelden settes dette mer på spissen enn i debatten om karikaturtegningene  i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, og de avskyelige terrorhandlinger, som begås under påskudd av å forsvare seg mot krenkelsen og den påståtte blasfemi. Intet kan vel være mer gudsbespottende enn drap, lemlestelse og terror. Derfor får vi en massemønstring i solidaritet med Frankrike, det franske folk, pårørende til ofrene for udåden mot Charlie Hebdo, og til forsvar for ytringsfriheten.

Her hjemme har vi havnet i et lokalt verbalt basketak om Jonas Gahr Støre, og  hans påpeking av at blasfemi ikke kan forsvares ubetinget. Jeg vil ubetinget svare ja på retten til å utrykke seg blasfemisk. Samtidig må vi, selv i vår avsky mot det som skjedde i Paris, kunne si at også denne retten, denne friheten kan brukes uklokt. Eller som Torbjørn Røe Isaksen, Kjell Ingolf Ropstad , Abid Raja og Solveig Horne skriver i VG– “ikke enhver ytring er verdifull og bidrar til en opplyst og demokratisk samtale”. Nei, og derfor må også ytringer imøtegås, gudspespottelse kan være unødig krenkende, og utsagn som rammer andre kan være så grove at de burde vært usagt. Dette er selvsagt, og derfor må ikke en debatt om nyanser i grensedragninger, om hva som burde vært ytret eller ikke, oppfattes som noe forsvar for forstokkede ekstreme islamisters voldelige angrep på menneskene og mediene bak ytringene.

Jeg forsvarer altså retten til å krenke, men etter mange år med ansvar for å redigere viktige programflater, vet jeg også hvor viktig det er å være seg sine valg bevisst. I sin tid var jeg med på å avgjøre at NRK ikke viste karikaturtegningen som var publisert i Jyllandsposten. Vi forsvarte avisens rett til å trykke disse. Vi dekket utførlig konflikten, og jeg forsvarte også Redaktør Selbekk og Magazinet sin rett til å trykke. Det betyr ikke at jeg var enig, eller at jeg forsvarte motivet for å gjøre det. Slik er det å utøve redaksjonelt ansvar. I dag er retten til å trykke karikaturer, som noen kan oppfatte som blasfemiske, i seg selv tema. For de av oss som forsvarer retten til å gjøre det, er det nå en demokratisk, solidarisk, verdiforankret og selvstendig redaksjonell verdi i å trykke satiriske bilder av profeten. Om ikke annet, for å vise galskapen i hvordan uskyldige uttrykk kan bli brukt som totalt uakseptabel begrunnelse for avskyelige handlinger. Og, for i samlet flokk å vise at ikke enkelte skal bli stående alene og bli skremt til taushet

Allikevel, om jeg ubetinget forsvarer retten til å uttrykke seg blasfemisk og krenkende, forsvarer jeg ikke ubetinget at det gjøres. I begynnelsen var ordet, og det forplikter å ha fått det, makten og ansvaret ligger i å bruke det – og noen ganger å avstå. Redaktør Vetland kan ikke lenger gi veiledning, men hans begeistring og formaninger om ordets makt tar jeg takknemlig med.




Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 166 other subscribers