Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Kristiansand fikk innvandringspris- det koster!

11. September 2018

 

Eksplosjon i sosialhjelpsutbetalinger

Kristiansand har i forhold til folketallet lenge vært blant de som bosetter flest flyktninger.  Byen fikk i 2010  Integrerings-og mangfoldsdirektoratets (IMDI) bosettingspris. Det koster! Utbetalt sosialhjelp i kommunen passerte 100 millioner i 2017, og vokser raskt. Andelen innvandrere som mottar sosialhjelp har økt fra 45 prosent i 2014 til 57 prosent i 2017. Av de totale utbetalingene går 72 prosent til mottakere med innvandrerbakgrunn.

Befolkningsveksten har i årene 2005-17 blitt drevet av veksten i innvandrerbefolkningen. I følge SSB* har befolkningen med innvandrerbakgrunn steget med 105 % mot bare 7,4 % for de uten slik bakgrunn. Innvandring har i disse årene dekket viktige behov i arbeids- og næringsliv. Kulturelt mangfold, internasjonalisering og nye impulser er fint. Vi så det sist utfolde seg under den fargerike @dragefestivalen. Målet må være at de som kommer tas vel i mot, finner sin plass i samfunns- og yrkeslivet, og best mulig blir i stand til å ta vare på seg og sine.

Eldrebølgen

Det er selvsagt forskjell på arbeidsinnvandrere og flyktninger, som har et beskyttelsesbehov og gis opphold her. Det kler byen, med ryggen mot fjellet og blikket mot havet, å ta sin andel av de som får opphold eller familiegjenforening i Norge. Derfor fortjente den også sin innvandringspris. Men, utviklingen nå er ikke bærekraftig.

Innbyggerne i Norge og Kristiansand blir stadig eldre. Fremover blir det langt færre, som potensielt skal bære velferden til de som aldersmessig faller utenfor arbeidslivet. I følge utfordringsbildet presentert for Bystyret i 2017, blir det 3,5 i yrkesaktiv alder til å bære en av våre eldre i 2040. I dag er det samme tallet 5,2. Innvandrerbefolkningen er gjennomgående yngre enn de som er her fra før. Det gir tro på flere hender, men det kreves også evne og vilje til å ta dem i bruk.

 

Om 20 år vil jeg ha blitt en av disse gamle. Selvsagt er jeg opptatt av å ha de nødvendige menneskelige og finansielle ressurser for å ivareta grunnleggende behov. Skal vi lykkes, må ikke de som kommer til oss ende opp som varige NAV klienter og sosialhjelpsmottakere, men raskest mulig komme inn i arbeidslivet. Ser vi på utviklingen i Kristiansand går det feil vei.

 

Arbeidsliv – og bærekraft

Gjennom Brochmann utvalget fikk vi demonstrert at innvandringen setter velferdsordningene under press. Gitt utfordringene fra eldrebølgen er det ikke bærekraftig. De som kommer til oss må minst få like høy yrkesdeltakelse, som de som allerede bor og jobber i landet. Noe av svaret ligger i å stille krav til aktivitet, som motytelse for å motta sosialhjelp. Det kan være språkopplæring, arbeidstrening eller praksisplasser med supplerende språkopplæring, eller tilrettelagte arbeidsoppgaver i kommuner og nærområder. Det er det ifølge Arbeids – og Sosialminister, Anniken Hauglie, gode erfaringer med. Hun viser blant annet til positive resultater fra Drammen, som stiller slike krav til unge arbeidsføre sosialhjelpsmottakere, uavhengig av nasjonalitet og etnisitet.

Det holder ikke med Innvandringspris for bosetting. Målet må være, at de som søker til Norge og byene våre må bli i stand til å ta vare på seg selv og sine. Gjennom det vil de bidra til verdiskapingen, og trygge grunnleggende velferdsytelser for de som har behov for disse. Næringsliv, private og offentlige arbeidsgivere, NAV, skolevesenet og andre må delta i en skikkelig dugnad for å få de som er kommet gjennom opplæring, arbeidspraksis og inn i produktiv verdiskaping for by, land og egen familie. Det må også være et av de krav som stilles for familiegjenforening.

Vi har mye ugjort og langt igjen.

*s.38

 

 



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 164 other subscribers