Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Jeg kjenner rødmen

25. Mars 2016

stein eriksen støvler

Vi koser oss på fjellet. Hytta er full av folk, liv og røre. Sigrun har påskepyntet. Noe fra hennes barndomshjem, noe fra mitt og litt som guttene kom hjem med fra barnehage og skole, for etterhvert lenge siden. Skjærtorsdag har vi fast middag med min søster og hennes barn og barnebarn. Annethvert år hos den ene, og annethvert år hos den andre.

Som høytider, tradisjoner og ritualer flest. Det skal være ved det samme. Vi kikker i hyttebøkene, og ser at aktivitetene knapt endrer seg fra tiår til tiår, men bildene viser at noen forsvinner og andre kommer til. Frisyrer, farger, utstyr og antrekk er i stadig endring. Nå ler vi av åttitallsfrisyrene,  hockey sveis og strekkbukser og tupering fra sekstitallet.

I år hadde min søster vært på dypdykk i etterlatenskaper fra mine foreldres dødsbo, og frem fra kassene og glemselen hadde hun funnet frem  min fars gamle Stein Eriksen slalomstøvler. Designet etter hans 1952 Oslo-OL suksess, sydd og markedsført i hans nye hjemland Amerika. Det var min fars stolthet og en sikker vinner blant likesinnede norske ungdommer  fra Telemark Ski Club i Brooklyn og i bakkene i Bear Mountain,  Upstate New York.

Annerledes for meg. Jeg kjenner rødmen stiger bare ved synet av disse tre kilo fettlærstøvler, som hadde blitt med oss hjem på flyttelasset fra Amerika, med ditto tilhørende treski med stålkanter og Kandahar bindinger. Jeg var 12 -13 år. Tiden var inne for å lære guttungen å mestre de alpine ski disipliner. Utstyret var definitivt ingen sikker vinner i motebildet i alpinbakkene på Byglandsfjord og Hovden. Skiferdighetene var heller ikke helt i klasse til tenåringene fra alpinklubbene fra Kristiansand og Haugesund. Nei, der hadde glassfiberskiene i friske farger og tettsittende renndresser forlengst tatt plassen til Stein Eriksen, treski og strekkbukser. Jeg ble reddet av materialtretthet og tøffe krav til utstyret i humplehenget. Selv tørket ask og stålkanter måtte gi etter. Det måtte min far også. Skiene brakk og lommeboka kom fram. Det ble tidsmessige blå Hart Ski og nye Orange rennstøvler.

Rødmen forsvant. Det gjorde Stein Eriksen støvlene også. Jeg kunne gli inn blant datidens uniformerte og hippe syttitallstenåringer, som ungdom  alltid har gitt inntrykk av individualitet, ved å se ut og  gjøre som alle andre. Støvlene forsvant, inntil torsdag kveld. Jeg kjenner rødmen, men nå også varmen. Varmen fra minner fra egne famlende ungdomsår, varmen fra nostalgisk å se for meg min far i sin beste år, og med Stein Eriksen som forbilde. Våre gutter fikk tidsmessig utstyr, og slapp å arve mine Hart Ski. Det tror jeg de er glad for. Nå er gledes jeg over gjensynet  med et par fettlærstøvler i Stein Eriksen Design. De skal pusses og settes på “pidestall” , til minne om moter, trender og frisyrer som endres, men mest for å ære tradisjoner, aktiviteter og ritualer som består.

 

 



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 137 other subscribers