Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Kirken den er et gammelt hus - og vår!

16. September 2018

Kirken er et kulturminne som forener i by og bygd. Den knytter bånd fra uminnelige tider, og gjennom generasjoner. I hjembygda lager de Venners Venner fest for Tveit Kirke. Overskuddet går til belysning av vår stolte gamle kirke. Det finnes mange slike kirkebygg og kulturminner. De fortjener vel sine Laug og støttespillere.

I 2012 ble ordningen med Statskirke avviklet i Norge. Siden reformasjonen hadde kirken vært uløselig knyttet til Kongen. Biskoper ble utnevnt av Kongen i Statsråd og prester og biskoper var statstjenestemenn og embedsmenn. Annerledes nå, Grunnloven er endret til å lyde:

Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten

Rekordmange meldte seg ut av kirken i 2016, og trenden fortsetter. I Oslo er bare halvparten av innbyggerne medlem av kirken, og mange har fryktet at viljen til å ta vare på våre kirkebygg og kulturminner vil svekkes i et stadig mer sekulært samfunn.

Mot dette bakteppet fikk jeg nylig en invitasjon som gledet. Tveit Menighet, i hjembygda utenfor Kristiansand, går nye veier. De inviterer venner og venners venner av den gamle kirken til festmiddag og underholdning på vakre renoverte Boen Gård. Joda, kommunene  har ansvar for drift og vedlikehold av våre kirker, og staten støtter opp om lønn og løpende driftsutgifter for prester og virksomhet. Allikevel, kirken vil over tid bare overleve om medlemmer og lokalsamfunn vil kjenne sitt ansvar.

Tveit Kirke har i snart tusen år vært samlingssted om tro og liv i bygda. Her samlet folket seg på kirkebakken etter gudstjeneste. Kunngjøringer ble lest, informasjon gitt og ryktebørsen summet. Her fikk prestene bruk for såvel åndelige som pedagogiske gaver. Potetprestene spredde informasjon om nye arter, og demmet opp mot hungersnød og uår. Her fikk nok mange også duknakket smake kirketukt og fordømmelse. Forhåpentligvis fikk langt flere oppleve felleskap, varme og omsorg, når barn ble bragt til dåpen eller sørgende  fulgte sine til den siste hvile.

Kirkebygget som det nå inviteres til venners venners fest for å feire og hegne om, er et samlingspunkt. Det gjelder såvel troende som ikke troende, medlemmer av menigheten eller ikke. Bofaste eller utflyttede Topdøler har fått sin identitet og tilhørighet løftet i møtet med den gamle steinkirken og klokketårnet.  Kirkespiret rager høyt mot himmelen over dalen og elveløpet. Topdalselva var ferdselsåren som fraktet gods, laks, tømmer og folk fra Boenfossen ut mot fjorden, havet og verden utenfor. Den var i århundreder også den viktigste adkomstvei for bygdefolket på vei til og fra kirken.

For noen år siden ble den gamle døpefonten fra 1250 ført tilbake etter å ha vært stuet bort i magasinene til Naturhistorisk Museum. Det skjedde ved hjelp av innsamlede midler, og gaver fra bygdefolk og bedrifter. Nå kan Festmiddagen for Venner og Venners venner av kirken  kanskje bli et neste steg mot et Vennelaug for vår gamle Kirke. Overskudd fra arrangementet skal nå gå til flombelysning av kirkebygget. Menigheten skal ha honnør for initiativet, og selv som utenbygdsboende – et slikt Laug blir jeg gjerne medlem av.

Uansett tilknytning til kirkeliv og tro. Tveit kirke er et kulturminne som forener i bygda. Den knytter bånd fra uminnelige tider, gjennom generasjoner, og kirkegården bærer vitnesbyrd om slekt som følger slekters gang. Det er det viktig å stå vakt om. Grunnloven til tross. Kommunebudsjetter og statlige bevilgninger kan falle bort. Uansett, de er begrenset i forhold til bygdefolkets ambisjoner og ønsker om å ta vare på bygget, kirkegården, omgivelsene og vår felles kulturarv.

Det er mange slike gamle kirkebygg og samlingssteder i norske byer og bygder. De fortjener vel sine Laug og støttespillere. Kirken den er et gammelt hus, den er vår, og jeg melder meg til tjeneste.

 



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 166 other subscribers