Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Kulturliv til salgs, eller kulturpolitikk for en ny tid?

6. Mai 2017


(Foto: Ketil Frøland/Kulturdepartementet)

Denne uken inviterte Kulturministeren til oppstartskonferanse for ny Kulturmelding, “Kulturpolitikk for en ny tid”. Litt tidligere i uka inviterte Fædrelandsvennen til debattt om Kunstsiloen i Kristiansand. I Oslo var det kø for å få lov til å delta i i starten av det som skal bli til viktige kulturpolitiske satsinger. Stinn brakke ble det også i Kristiansand. Et viktig tema begge steder var næringslivets, mesenenes og de private pengers plass i kulturlivet.

På Sørlandet hadde kunstneren Per Fronth fyrt opp stemningen. I en kronikk i Fædrelandsvennen 2 mai hevdet han, at “en reaksjonær elite fremstiller koplinger mellom Kultur og Næring, som et skittent ekteskap”. Jeg tror han peker på noe viktig. En del av kulturlivets aktører mener kunst, kultur og kunstnerliv først får utfolde seg fritt og utvunget, om de er frigjort fra alle økonomiske og kommersielle bekymringer. Selv mener jeg, at få er friere enn de som evner å stå på egne bein, og ikke alltid må hvile seg på andres.

Per Fronth er selv et strålende eksempel på Kultur og Kunst som næring. Etter mange år med atelier, suksess og arbeidsplass i New York er han vendt hjem. Bak den svarte døren i Kongensgate 10 i Kristiansand har han kontor, atelier, møteplass og verksted i Frelsesarmeens gamle forsamlingshus og tempel. I høst holdt han for første gang på mange år separatutstilling i hjembyens Galleri Bi-Z.   Det ble en formidabel kunstnerisk og kommersiell suksess.  I sitt kunstnerliv har han problematisert miljø og sivilisasjonsutfrordringer i Amazonas, revejakt i England og norsk krigføring i Afghanistan. Dette er tema som opptar ham som en fri, uavhengig og modig kunstner, uten å skjele verken til statlige stipendiemuligheter eller private interessenter.

Salgssuksessen er med å sikre arbeidsplassene og økonomien i galleriet. Galleri Bi-Z har i to generasjoner vært med å løfte unge sørlandske kunstnere frem, og tilstedeværelsen av denne virksomheten, er sammen med Kunsthallen og andre, avgjørende for å kunne slå seg frem som billedkunstner. Selvsagt skapes det kunst uten marked også. Kunsten og de kunstneriske uttrykk vil gjøre seg gjeldende, og kreative krefter vil være i sving uavhengig av både offentlige støtteordninger og private kjøpere. Men, for å lykkes kreves det tilstedeværelse av kommersielle aktører, markeder og offentlige eller private arenaer hvor  kunsten kan vises frem, omsettes og oppleves. Jeg er glad for at Kulturministeren ser dette, og jeg vet at vi er mange som vil bidra til dugnaden hennes for å meisle ut kulturpolitikk for en ny tid.

I snart 3 år har jeg hatt det speennende oppdrag å være styreleder for Talent Norge AS. Organisert som et aksjeselskap, med Sparebankstiftelsen DNB, Cultiva og Staten som eiere, er det vår oppgave å løfte frem de fremste talentene innen kunst og kultur i Norge. Det gjør vi for å gi våre beste utviklingsmuligheter for seg seg og kunstens deres, men også for å skape arbeidsplasser og muligheter i Norge, i en sterk global konkurranse. Et strålende eksempel på dette er Nasjonalballetten Ung. Her har vi fått en arena for våre fremste unge dansere i et offentlig/privat spleiselag mellom Staten, Balletten, Tom Wilhelmsens Stiftelse, Sparebankstiftelsen DNB og Talent Norge. Med kommersiell sponsing og turnestøtte fra Statkraft, ble deres Romeo og Julie vist i Trondheim, Kristiansand og Oslo. Fulle hus, ovasjoner, ungt nytt publikum og nye ballettfrelste over alt. Hyggelig for Statkraft, Wilhelmsen og oss andre å se resultatet av innsatsen. Billettene ble revet bort, men hadde denne finansieringen av ensemblet og forestillingen farget det kunstneriske innhold. Nei, fordi de privates innsats aldri var ment å bestille, kjøpe eller påvirke den kunstneriske agendaen til balletten eller Nasjonalballetten Ung. Men, den private kapital og “såkornsmidlene” fra Talent Norge var avgjørende. Uten disse ville kompaniet ikke ha blitt finansiert. De statlige midler alene strekker ikke til, og nettopp derfor er private, markedene og de kommersielle aspekter ved kulturlivet viktig å fremme i Kulturpolitikk for en ny tid.

Kunst og kultur skal være til debatt. Kunst kan skape engajement og debatt, men kan også være til behag og bidra til harmoni. Kunst kan yppe til strid, men kan også beføye drømmer og sameksistens. Selvsagt er kunst til salgs. I et marked hvor arkitekter, designere, utsmykkinger og annet skal finne sin plass og rom hos byggherrer, kunstinteresserte kjøpere av skulpturer, bilder og verk innen ulike kunstarter. Slik har også politikk og myndigheter benyttet seg av kunst innenfor propaganda, selvforherligelse og påvirkning av massene. Det ser vi innenfor kirkehistorien, totalitære ideologier som nazismen og kommunismen, og alle avskygninger av myndighetspersoner, mesener eller andre som ønsker å smykke seg med kunsten, kunstnerlivet og deres uttrykksformer, som lånte fjær for å understreke eller fremme egne formål. Det skal vi selvsagt være oppmerksomme på og kritiske til.

Nettopp derfor tror jeg på et mangfold. Offentlig og privat finansiering går hånd i hånd. Samarbeid om prosjekter som Kunstsiloen i Kristiansand skaper debatt. Det vil selvsagt være brytninger mellom interessene bak Tangen samlingen, og et offentlig Sørlandets Kunstmuseum. Gjennom sameksistens, samlokalisering og utvikling innenfor et offentlig mandat, og de muligheter som et privat engasjement og finansiering gir, kan vi få frem kvaliteter, prestasjoner, formidling og opplevelse, som ellers ikke ville være mulig. Noen snakker nedlatende om opplevelsesindustri, og det hoveres hoderystende over ansettelse av tidligere Dyreparkdirektør, Reidar Fuglestad, som direktør for Sørlandets Kunstmuseum.

Jeg er håpløst inhabil i to relasjoner. For det første, som styremedlem i AKO Kunststiftelse(Tangen Stiftelsen), er jeg med å finansiere deler av lønnen til den nye direktøren, og å gi Sørlandets Kunstmuseum en evigvarende forvaltning, av det som er en av Norges, og etterhvert Nordens fineste samlinger av samtidskunst. For det andre, som ubegrenset ambisiøs og forventningsfull på Sørlandets og byens vegne. Gaven fra Nicolai Tangen, utviklingen av Siloen og naboskapet til Kilden Kulturhus, skal og må løfte engasjementet om kunsten, interessen for det kulturlivet har å tilby, og opplevelsen av hva byen og regionen har å tilby.

Skal vi lykkes, skal bygget reise seg og opplevelsene bli mulige, kreves det innsats og penger. Derfor er gaven fra Nicolai Tangen krevende. Den krever også  kommunal, regional og statlig innsats. Slik innser jeg, at privat engasjement også er med å påvirke offentlige prioriteringer. Men, hvor ellers ville Kulturministeren og storsamfunnet kunne få større “avkastning” for pengene sine, enn her i et offentlig privat samarbeid om et regionalt kunstmuseum, og en privat samling med et tydelig norsk og nordisk fotavtrykk i europeisk samtidskunst.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 137 other subscribers