Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Og bakom synger skogene

13. Oktober 2014

Lørdag, var jeg på høstfest på gamle ærverdige Boen Gård sammen med venne- og selskapsforeningen, Topdalsfjordens Småfesterlag. Det passer seg, gården ligger ved det siste fossefallet i Tovdalsvassdraget. Herfra renner Topdalselva videre gjennom Tveit, bygda som venneforeningen henter sine medlemmer fra.

Gården vitner om storhetstid, penger og makt. Jeg skal ikke gå inn på alt det gården og dens ulike eiere kan  fortelle oss om, men kan uten videre slå fast – det dreier seg om skog, kraft og laks. Fra Kong Christian den 2, var det laks fra Boenfossen som var favoritten ved det danske hoff. Etterhvert som fossekraften lot seg tøyle, ble det industriell virksomhet med oppgangssag, sagbruksvirksomhet og inntil nylig, en hypermoderne parkettfabrikk for merkevaren Boen Parkett.

Laksen er på vei tilbake, men det er lenge siden saga stilnet, og parkettfabrikken har flyttet til Lithauen. Det lokale skogbruk og norsk treforedling er i  bratt fall og forfall. Det kan knapt lønne seg å drive skogsdrift i Norge. Selvsagt er høyt lønnsnivå, irrasjonell skogstruktur og fragmentert eierskap en del av forklaringen. Men, i stigende grad er det  manglende forståelse for skogen, verdiene som ligger der og det potensialet den kan ha i en moderne klimastrategi, som leder til at skogen råtner på rot. I mangel av skogpleie og ansvar for nedarvede verdier i kulturlandskapet, gror viktige natur – og rekreasjonsarealer igjen.

Det er forstemmende! Heller ikke Solbergregjeringen ser ut til å løfte ambisjonsnivået for skogbrukslandet Norge. Sverige har som ambisjon å gjøre seg karbonnøytrale. De har valgt å se til skogen som en av sine viktigste ressurser. Gjennom å utnytte  flis, pellets og det skogen kan gi, er biomasse i Sverige snart oppe i 40 prosent av energiforbruket. I Norge fortsetter vi å varme opp husene våre med dyrebar elektrisitet, mens skogens potensiale råtner bort. I stedet for å binde karbon gjennom tilvekst, økes klimagassutslippet fra den massen som forvitrer og råtner bort. Her kunne vår generasjon gjøre mye, hvis vi utviklet kompetansen og overlevert kunnskap om skogens betydning og verdi.

Skog som pleies og vokser tar til seg karbon.Det er naturens eget system for karbonfangst – og lagring. Med vann og sollys som drivere kalles dette sinnrike system for fotosyntese, og det var en del av barnelærdommen for de fleste av oss. Erstatter vi olje, kull og andre miljøskadelige energibærere med biomasse, styrker vi naturens eget kretsløp – og en aktiv skogpolitikk er en del av det. Da er det forstemmende å se, at regjeringen velger å la skogen som verktøy ligge. I Nasjonalbudsjettet sier de      “nettoopptaket i skog forventes å avta. . . , som følge av alder på skogen og dermed lavere tilvekst”

Hjelpe seg, de vet hva de gjør! De velger å la skogen ligge, og de vet hva det fører til. Jeg hadde ventet,

  • satsing på biomasse som energibærer
  • tiltak for gjødsling og aktiv skogsdrift
  • planting i stedet for å la skogen råtne på rot

“Og bakom synger skogene”, heter en tittel fra Trygve Gulbranssens berømte trilogi. På samme måte som Boen Gård stolt viser hvordan skog og kraft har bygget velferd og velstand, så peker denne tittelen på hva skogbruket representerer av reserver i Norge. Vi har en tredjedel av skogarealet til Sverige, men vi avvirker bare 10 prosent av det de henter ut av skogen. Investeringene våre, er fattige tre prosent av det som investeres i skog i vårt naboland. Vi kunne  igjen se til skogen som levevei, og et verktøy til ei klimanøytral fremtid. Eller, vi kan velge å se en annen vei. Regjeringen gjør det siste.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 154 other subscribers