Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Om søndagsmiddager og forventninger

21. Oktober 2018

Det er tidlig morgen. Jeg sitter med morgenkaffen og gleder meg. Vi får de unge og barnebarn til søndagsmiddag. Hvordan ville mamma ha gjort det?

Nå, vel passert de 60, blir det stadig viktigere for meg. Ønsket om å ta vare på, foredle og formidle de gode øyeblikk fra egen barndom. Som liten kunne jeg kjenne intens glede over de gangene alle var samlet. Enten det var besteforeldre, onkler og tanter eller venner på besøk.

Bordet var dekket og pent. Mamma, på kjøkkenet, rød i kinnene og litt opp i været balet hun med gryter og kar. Alt måtte bli ferdig i tide- må vite. Underveis bredte varmen, dampen og duftene seg rundt i huset. Med to søstre var det gutten som ble tilgodesett med prøvesmaking underveis. Etterhvert lærte jeg nok noen av triksene også. Raus med fløden, utrolig hva litt sukker kan gjøre for å løfte sausen- og til bankekjøttet, kanskje bruke mørbrad?

Søndagsmiddag skulle være slik. Timeslange forberedelser, alt fra bunnen av- Kjøttsuppe, Lammefrikasse, Kjøttkaker m ertestuing, Svinekam med sprø svor eller ulike steiker-surret i smør, og deretter langtidsstekt i steikeovnen.

Ennå er det mørkt ute. I ettermiddag kommer de. Jeg hører allerede ekkoet fra sist. De små føttene som småløper nedover korridoren. Smilet og den litt spente latteren, som følger forventningene til hva hun må få å oppleve hos farmor og farfar. Forventningene er nok vel så store hos oss.

Til gleden over hva besøket skal bringe, hører også det å gruble over et stadig sterkere tilbakevendende- hvordan ville mamma ha gjort det? I dag blir det kalvesteik. Det gir kraft og smak til den deiligste flødesaus. Mamma ville ha gjort hjemmelaget potetstappe til. Det blir slik, med litt nyklippet persille som garnityr.

Den lille jenta vår og foreldrene kunne sikkert like gjerne valgt noe mer internasjonalt, med pesto og Guacamole eller noe sånt. Det har jeg ikke  tørt å prøve meg på. Ikke fordi jeg ikke kan. Men, jeg tror det ligger i vår lodd å ta vare på det vi har fått overlevert. Skape glede over smaker og lukter, stemninger og tilhørighet på tvers av generasjonene.

Min beste hjelper og følgesvenn er Sigrun- farmor. Det var ikke så mye jeg fikk skrevet ned av mammas kokekunst, men jeg får smake det til. Sigruns kokebok fra Kristiansand Kommunale Husmorskole, i 6 opplag  fra 1975 er en trofast følgesvenn. Den kom med kurset svigermor meldte henne på, da det nærmet seg tiden for at vi skulle flytte sammen. Det har jeg hatt mye glede av!

Akkurat denne kokeboka er gjennom mange opplag blitt en viktig tradisjonsbærer i det norske og sørlandske kjøkken. Med praktisk veiledning og støtte fra ei fillete, fettet og velbrukt gammmel kokebok får vi det til. Husmorskolen finnes ikke mer, Husmødre ikke heller, men lukten, smaken, varmen og kjærligheten fra mødre, besteforeldre og alle andre som trommer sammen sine til Søndagsmiddag- den består.

I dag blir det Kalvestek. Jeg tror jeg vet hvordan Mamma ville gjort det.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 164 other subscribers