Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Sjasmin og Havremakroner i mormors have

10. Juni 2017

Vår og sommer vekker sansene til live. Alt oppleves så mye sterkere enn når regn, sno og nordvesten herjer med oss her nede på kysten om vinteren. Vi har forlengst krøpet ut av hiet, båten er kommet på vann og det er lystbetont å ta på seg joggesko og treningsjakke for lange turer i heia og langs strendene.

Det er sommer. Det lukter Syrin og Sjasmin på vår tur rundt i villastrøket på Lundsiden. Luktene, varmen og stemningen tar meg et helt annet sted- tilbake til lukten av Sjasmin og Havremakroner i Mormors Have. Det er som en behagelig rus, med et vell av indre bilder, ro og trygghet fra en svunnen tid. Helt uten bakrus, annet enn en smule nostalgisk lengsel, og dyp takknemlighet over å ha opplevd livet i mormors have.

Oppe hos henne var det ikke overflod av materielle ting, teknologiske duppeditter eller digitale tidstyver. Men det var lukter, smaker, lyder, ansvar og eventyr. På denne tiden av sommeren var fruktblomstringen på hell, Syrinene i lilla og hvitt omkranset huset mens stoltheten,  Sjasminen, slo ut i full blomst og fyllte haven med de deiligste dufter.

Ellers var det mest nyttevekster, rips – og solærbusker, potetåker og grønnsakssenger å passe og pleie. Som om ikke hun hadde nok å gjøre, hun måtte trekke på den lille skyggen sin i ett og alt. I uthuset var det toseter “gammeldass”,  og selv her fikk jeg paradeplass med egen ventebenk. På veggene var det rikholdig dekorert med gamle kalenderblad, som hver for seg representerte assosiasjoner, fortellinger og eventyr, som gjorde oppholdene der ute til små ekspedisjoner for et vitebegjærlig og åpent guttesinn.

Like utenfor stod kaninburet med noen forspiste, dovne og herlig lodne eksemplarer av arten. De var visstnok innkjøpt med tanke for matauk, men når det nærmet seg slaktetid ble de alltid benådet, og etterhvert gikk de bare under tilnavnet pensjonistene. Vi hadde høns, smekre hvite italienere og en viril hane, som gjorde jobben sin så godt, at morfar og de andre voksne rakk arbeidsruta til byen med god margin. Det var Mormors høner, og hun og skyggen hadde ansvar for stell og eggsanking. Det var min plikt å plukke “tippegress” og knuse gamle eggeskall. Det første revet så fint at hønene ikke skulle sette det i halsen, og eggeskallene i så små fragmenter, at de gikk inn i et næringsmessig kretsløp som kalktilskudd til de verpesyke hønene. Det var bærekraft satt i system, lenge før ordet ble til et forslitt politisk munnhell.

Når dagens plikter var omme, kunne vi sette oss til på benken under Sjasminen. Skyggen fikk sin lønn for dagens innsats. Himmelske nystekte havremakroner. Jeg kan liksom ikke huske, at det noen gang tok slutt på disse. Her satt vi to og drømte oss bort. Hun, sikkert med en nostalgisk hildring tilbake til en barne- og ungdomstid med sine egne bilder, opplevelser, frykt og drømmer. Jeg til varmen, følelsen av Mormors trygge forklefang, og lukten av Sjasmin og havremakroner.

Det er sommer, Sjasminen står i blomst og fyller lufta med lukter og minner. Jeg knekker av ei lita grein og tar den hjem. Nå står den som en velkommen ønskekvist og tryllestav, som satte sansene i spill. Mormor er for lengst borte, og jeg sitter igjen på benken med en nostalgisk hildring fra ei trygg barne -og ungdomstid, og med forventning om at det venter noen barnehender der ute, som jeg kan ta i hånd  og lede frem til eventyr og lukten av Sjasmin og havremakroner.

Det er fornybar bærekraft i opplevelsene også.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 163 other subscribers