Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

The boys of Summer-are gone

28. August 2016

IMG_0649

Det er søndag morgen. Skolestart har det vært.Festivalsesongen ebbet ut rundt midnatt, med avanserte electronica låter og regnbuefarget lys over Christiansholm, fra heftig feiring av skeive dager i Kristiansand. Det er lett regn. Fra mitt vindu ligger Bystrada våt, grå og forlatt. Her har vært et herlig himmelsk leven og  liv gjennom hele sommeren. Selv om mye av praten, og den daglige utfordring har vært diskusjon om putene skal inn eller ut, kalesja opp eller ned, eller om ikke vi for sikkerhets skyld bare dekker inne, så har sommeren bragt oss det meste av det vi begjærer. Nå er den over.

Det første hint av høstmelankoli har lagt seg, som et teppe over stranda og parken. Det er ikke en gang en eneste Pokemon – go jeger å se. Her har smarttelefonenes lysskjermer lyst opp parken, som ildfluer om natten i sydligere strøk. Det har vært eksotisk, spennende og sikkert  stoff for et par fremtidige doktoravhandlinger i psykologi, sosiologi eller suksessrik digital markedsføring. Sommeren er over, og det er vel snart Pokemonfeberen også. For, hvor kult kan det være for hippsterne, når Trine Skei Grande jakter på nye nivåer under høring i Forsvarskomiteen. Nei, det blir nok som da jeg oppdaget nye muligheter med Facebook. Da var kidsa borte, og igjen sitter mor og jeg og vennene våre

Det er grått, vått og stille. Jeg smaker på høstmelankolien, og nyter den i fulle drag. Slik har jeg hatt det siden jeg var ganske liten. Sommerjobb i familiebedriften på Hamresanden opptok oss det meste av tida, mens gradestokken var på det høyeste, og ispinner og cola gikk unna raskere enn Hennig Olsen og Bryggeriet greide å supplere lageret. Dagene startet med faste ritualer. Plukke papir, spyle asfalten på uterestauranten, ta imot bunker på bunker med aviser for salg mellom telt og vogner. Papiraviser, eimen av trykksverte og gleden over å gjøre forretning var sterk. Avisene var av papir, de veide sitt og prisen var 75 øre. Lykke i livet for avisgutten, som stort sett fikk beholde vekslepengene, når folk fant frem ei krone eller to for VG og Aftenposten.  Den beste salgstida var når det begynte å lukte egg og bacon fra telt til telt, og lyden av “Reiseradioen” kunne følges uten avbrudd fra den ene delen av teltplassen til den andre. Det gikk i røyk og damp, og varte sommeren ut. Akkurat når sommeren tok slutt visste vi aldri, men for meg var det den dagen stranda igjen lå tom. Vi behøvde ikke spyle uterestauranten, men kunne nøye oss med å feie bort de første gulnede bjørkebladene.

Borte var de bikinikledde, de forbanka Bærumsguttene som hadde bedre sjanse enn oss var også forsvunnet. Dizzie Tunes var tatt av plakaten på sommershowet, diskoteket ble stengt og lysorgelet pakket ned. Bryggeriet kunne greie seg med å stoppe innom ei gang i uka, og Hennig Olsen hentet returen av usolgte Isabellapinner og Krone is. Skolen skulle i gang, men det var en herlig følelse. Høsten tok til. Ett år til neste gang. Slik sitter jeg med kaffekoppen nå, og ser ut over ei våt, forlatt og vakker Bystrand. Årets “Palmesus” er et vagt minne. Det er ikke en Bærumsgutt i sikte, og mang en forsmådd Sørlandsgutt sitter nok med tanker, som de Don Henley satte ord på i den store åttitallshiten- The Boys of Summer are gone.

Det første snev av høstmelankolien har truffet meg. Jeg nyter det, og ønsker de lokale gutter og unge helter god høstjakt. Til de engang kommer neste sommer !

 



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 154 other subscribers