Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Vaktskifte

15. November 2016

20161115-mathilde-lovise

 

På søndag var det farsdag. Jeg er heldig. To voksne sønner, som begge husket dagen og sendte hyggelige hilsener til sin far. I dag er de digitale, og finner sin vei til innboksen via SMS, MMS, Snapchat eller Facebookgruppe. Uansett like velkommen, som hjemmelagede kort og kaffe på sengen fra år tilbake. Med nye samlivsformer og ulike familiestrukturer, er det visstnok ikke lenger politisk korrekt å lage slike kort på skolen. Handelsstandens kommersielle alternativer blir aldri det samme. Men, uansett form, jeg nyter og verdsetter å bli husket.   Det var stort å bli far! Stort å få følge barna, få være med å dele ansvaret og kjenne stoltheten over små og store merkedager, på deres vei gjennom livet.

Vi husker hjertet stod i halsen, da eldstemann satte seg på sykkelen og tråkket ustø, men seierssikker avgårde på første sykkeltur alene til besteforeldrene på Hamresanden. Vi kjenner på usikkerheten, samvittigheten og frykten da minstemann ble overlatt til dagmamma, og gråten fra adskillelsen fulgte oss gjennom dagen. Vi har fotoalbum og minnebøker fulle av øyeblikk fra familiefester, skoleavslutninger, fotballturneringer, eksamensfester og vitnemålutdelinger. Etterhvert, avisutklipp fra begivenheter hvor de setter sine første fotavtrykk i jobb og samfunnsliv. De vokste til, men som far følte jeg meg ansvarlig, betydningsfull og berettiget til  både å mene og gjøre ting, som jeg strengt tatt ikke hadde noe med. Det skulle jeg også få beskjed om.  De flyttet ut, skaffet seg utdannelser, boliger, kjærester og nå . . . . , hilsen til verdens beste farfar.

Ordet går som en revelje. Farfar, betegnelsen signaliserer det åpenbare vaktskiftet. Pappa er ikke lenger førsteoffiser, Pater Familias eller forsørger. Jeg er kallet til den store, og viktige styrken av reserveoffiserer. Den plassen vil jeg gjerne få lov til å fylle. “Ein farfar i livet”  skulle alle ha, synger Odd Nordstoga. Tenk å få være det. Verdens beste, er ikke lett å leve opp til. Det får heller være. Men å få være, være tilstede, få følge, få stille og tjene som reserveoffiser når det kalles. For en følelse, glede og ære. Å svare som guttenes morfar når jeg blir bedt om noe, “det vil jeg gjerne”. Jeg lover å gjøre mitt beste, og strekker ikke det til vet jeg, at Farmor uansett vil være garantisten for kvaliteten i omsorgen, tryggheten og tilstedeværelsen. Slik var det for våre gutter, og slik ser jeg igjen oppgaver og roller fordelt. Jeg gleder meg til å dele jobben med Sigrun.  Som felles bakkemannskaper i reservestyrken blir vi formidable. Stol på det !

SMS og bildet er lagret. Ikke bare på telefonen, men lagret i det sted i hjertet og hjernen,  som er reservert for de gode opplevelser og livets viktigste øyeblikk. Vi gjenkjenner noe, undres over annet, gledes over alt. Dette nye lille mennesket er bekreftelsen på livets under. Tilhørigheten, omsorgen, kjærligheten og identiteten til lille Mathilde Lovise er en del av oss. Om evigheten har vært for stor til å fatte, er den ikke lenger det. Jeg har sett en flik av den i mitt barnebarns øyne.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 154 other subscribers