Boka, Hel Ved, ble for noen år siden en bestselger, og  siden fulgte NRK opp med å vise vedbrenning minutt for minutt. Det ultimate sakte TV. Her på hytta er det ennå mørkt ute. Vedkurva er fylt, og jeg forer peisen med årgangsved, kortreist bjørk fra Setesdal.

Noe forteller meg, at vi rører ved basale primærbehov. Gjenkjennelsen, tryggheten og tilfredsheten ligger instinktivt og nedarvet i oss fra våre forfedre. Våte og forhutret kunne de søke fellesskap og varme rundt leirbålet. Det appellerer til alle sanser. Lukten, lyden og varmen henter frem utallige bilder og gode minner.

Hjemme hos mormor og morfar var min gjesteseng plassert på loftsrommet, rett ved luka i gulvet, som skulle føre varmen fra etageovnen opp i de kalde rommene ovenpå. Her bredte eimen av bjørk og eik seg. Lydene var forskjellige, avhengig av hvem som stod for opptenning, om det var morgen- eller kveld, eller om det var never eller tyri det ble fyrt opp med. Uansett, lukten, synet og varmen fra peisen trigger minnet. Neuronene i hjernebarken fyres opp, og fører meg meditativt til et annet sted, en annen tid, men allikevel helt  tilstede.

Denne dragningen mot bålet, ovnen eller peisen er blitt sterkere de siste årene. Det er nok også følelsen av at noe mangler i hverdagen, etter at vi flyttet til leilighet i byen. Ikke et vondt ord om bylivet for oss seniorer, men moderne leilighetsbygg føres opp uten pipe. Her er ingen peis, og om det hadde vært, ville vel knapt de sparsomt tildelte kvadratermeter bod gi rom for å stable forråd av ved.  Beredskapsmessig bekymrer det meg hva langvarig strømutkopling kan føre til. Panelovner vil ikke fungere, og vårt miljømessig riktige fjernvarmeanlegg vil vel ikke uten strøm makte å pumpe overskuddsvarmen fra søppelforbrenningsanlegget, og hjem til stua vår.

Før bodde vi nær skogen. Naturtomt, som krevde stedig og stadig  innsats med motorsag og ryddesaks. Naboen var raus, og trær som periodisk måtte kuttes og holdes nede ble felt, kappet, kløyvet, lavet, tørket og lagret. Det var alltid nok, og på de kalde dagene kunne vi ubekymret hente et nytt favn inn, fylle vedkurva og vite at varmen raskt bredte seg til resten av huset våknet, og gjorde seg klar for morgenstell, barnehage, skole eller jobb.

Joda, jeg glemmer nok lett slitet, sølet og hutringen før bålet kunne flamme opp og spre varme. Og, jeg ble aldri så flink som svigerfar til å sørge for rikelig tilfang av finskåret knusktørr tennved. Konsekvensene av det var verst for de som var mest hjemme. Det ble jeg stadig minnet på. Med årelang pendlertilværelse var det ikke meg, som oftest stod for morgenritualet. Min nostalgiske lengsel etter vedovn, som hovedvarmekilde, deles definitivt ikke av livsledsageren.

Akkurat nå spiller det ingen rolle. Jeg er på hytta. Det begynner å lysne. Varmen har bredt seg. Snart våkner resten, og det blir liv og røre. Jeg gleder meg til dagen og samværet. Men, enn så lenge, takk til veden, peisen, varmen og minnet, som tok meg med på tur til et annet sted, en annen tid.