Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

En vakker dag i nabolaget?

8. Mars 2020

 

 

Noen ganger ser vi et bilde, leser ei bok eller får med oss en film, som treffer. Som snakker til oss, som berører. Som bestefar, far, sønn, ektefelle og kjæreste traff Tom Hanks, og filmen “A beautiful day in the neighborhood” meg.

Joda, jeg innrømmer å være lettrørt. Menn over 60 får visstnok svekket testosteronnivå. Det skal gi seg både fysiske og emosjonelle utslag. Det kan jeg leve med. En bedre balanse mellom mannlige og kvinnelige kjønnshormoner  åpner kan hende også for å slippe til de mykere sider av livet og tilværelsen.  Som passasjer på SK 955 fra Oslo til Miami, fikk jeg i møte med denne filmen spille ut hele følelseregisteret. Sidepassasjerene undret seg nok over denne 62 åringen, med et labilt følelsesliv, og kort vei mellom gråt og latter.

Historien dreier seg om Barne TV onkelens møte med revolverjournalisten, den sinte unge mannen, Tom. Scenen er satt. Settet er et naivistisk stilistisk bilde av drømmen om det perfekte “Supurbia Americana” . Full av fordommer, med angst for å møte sin egen ulykkelige barndom, og med blikk for heller å avsløre de mørkere sider ved barnetimehelten, enn å fremme stjernestatusen og glansbildet, spisser journalisten blyanten.

Men, i varme toner, rolige stemmer og tegneserieaktige kulisser, møter vi “Hollywood style” møtet mellom barndom, forventninger, brutte løfter, svik og etter hvert forsoning. Forsoning, som det å leve med menneskene rundt oss for hva de er. Helt, sier barne TV verten. “Nei, det er bare et 4 bokstavers ord som mange andre- det er hva vi gjør med livene våre som teller.

Selvsagt, ingen er perfekte, men hovedpersonen har lært seg å leve med sine indre demoner. Det krever mye jobb hver dag, og sinnet han måtte føle tar han ut i treningsøkter i bassenget, eller lar det gå ut over tangentene på pianoet. Som for oss alle. Det er så mye vi skulle sagt, så mye som kunne vært usagt. Det er klemmer, håndtrykk vi skulle gitt, om vi igjen kunne ha fått sjanse til å dele et øyeblikks stillhet med de vi er glad i. De som uansett svakheter og feil har formet oss til den vi er. Det kan vi ikke gjøre noe med, men bevisstheten kan hjelpe oss til å gripe mulighetene vi får.

I møte med barn og barnebarn må vi hente fram de gode sidene ved barnet i oss selv. Fremfor alt, ikke utålmodig heie på hvem og hva vi tror eller ønsker barnet skal bli. Nei, se barnet for hva det er, hva det har å gi og hvilken gave øyeblikket er. Jeg har sett filmen- den traff meg. Ikke har jeg sett eller hørt hjemlige kritikker, men ser for meg at Tom Hanks eminente spill, dramaet som utspilles og de naivistiske scenebildene lett vil bli avskrevet , som søtsuppe og kliss fra Hollywood.

By PierreSelim – Self-photographed, CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=24432446

Det får være. Jeg har ikke kunstfaglige forutsetninger for å gå i rette med slike kritikker. Jeg kan til og med forstå de som distanseres seg fra strengene som røres i møtet mellom Barnetimehelten og journalisten. For disse vil kanskje aggressive kommentarer og negative terningkast sitte lett i hånden. Jeg får unnskylde meg med det tiltagende lavere tetosteronnivået,  som kommer med tiltagende alder og rollen som farfar. Sikkert er det, filmen traff meg, og tårene trillet fritt på vei over det store Atlanterhavet

Min oppfordring er. Skulle sjansen by seg på en kino nær deg, eller en tilgjengelig strømmetjeneste, få med deg “A beautiful day in the Neighborhood” Legg gjerne igjen voksenlivets fordommer, og ryggsekken av forutinntatte holdninger. Tom Hanks, barn, barndom og Barne TV har noe å fortelle deg.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 230 other subscribers