I alle år har jeg forsverget, at det skulle komme et kunstig tre over dørstokken hos oss. Nå har jeg resignert. Denne jula ble jeg overmannet av kvinnelist, charme og barnlig begeistring. Treet er pyntet, og fint ble det.

Da våre gutter var små, var vi heldige å få gå på juletreekspedisjon hos min onkel på småbruket oppe i Tveit. Det var spenning, forventning, og en del av de gode juleforberedelsene. Nesten alltid kunne vi enes om, at treet vi hugget nok var det fineste vi noen gang hadde hatt. I senere år har jeg vært fast kunde hos Juletregården Vetnes, og deres utsalg i Kristiansand. Treet er kjørt ned til leiligheten i byen, og har blitt stående å aklimatisere seg på verandaen til det kom på fot, og kunne pyntes et par dager før jul.

Hvert år har livsledsagersken akket seg over barnåler, bøss og søl. Vi må få et kunstig tre. Patriarken har langt fra all makt, men her har jeg ikke veket en tomme. Så har da også jeg stått for å bringe treet i hus, og å få en pjuskete tørket gran klippet ned og fraktet ut til resirkulering straks jula var over. Selv etter timer med støvsugeren må jeg innrømme, at i alle fall deler av jula varer helt til påske. Barnåler dukker opp på de utenkeligste steder i måneder etter julefeiringa, og med hver barnål også forslaget om kunstig tre til neste jul.

Annerledes i år. Rett før  forrige julaften hadde vårt 4 årige barnebarn vært med foreldrene  på julemarked hos Oddernes Gartneri. Her ble hun med i et lotteri, og hun vant. Premien var et nesten 2 meter høyt kunstig juletre, Made in China. Slik er den nye kulturimperialismen. Den ikler seg våre tradisjoner, og sniker seg inn på Hageland og gartnerier, som ellers lever av Horti Culture, Hagebruk, og å odle fram levende planter, busker og trær.

Premien var sikkert flott, men foreldrene hadde allerede gått over til juletrær av den kunstige sorten, så her var ett kunstig tre til overs. Mathilde var begeistret, tenk hun hadde vunnet, og hun gledet seg stort til å kunne pynte eget tre. Her så farmor sitt snitt. Neste jul kunne treet sikkert finne sin plass hos oss. Siden vi allerede hadde fått hjem Sølvgrana vår fra Juletregården, og jula 2019 var ivaretatt, lot jeg det passere. Neste år ville nok alt være glemt.

Den gang ei. Farmor, med kvinnelist og evne til langsiktig strategisk posisjonering hadde funnet en alliert. En til en skulle jeg nok ha greid å ta kampen i år også, men med forventning, barnlig begeistring og hukommelse som en elefant, sikkert påskyndet av vennlig påminning fra farmor, var det klart forsvarsverket mitt ikke kunne stå imot. Pappeska med det kunstige treet fra Kina fant  veien til oss inne  i byen. Ingen aklimatisering ble nødvendig. Her skulle det bare skrues sammen, plastikkgreinene med ferdig påsatte led-lys ble brettet ut. Plasten tørker ikke ut, her blir det ingen barnålsdryss, og treet kunne pyntes allerede denne uka.

Mathilde ble hentet i barnehagen. Med plan og grundighet fikk hun og farmor pynten på plass. Jeg fikk bare bidra med å sette på stjerna, som tidligere har prydet toppen av utallige trær fra de selvhugde, til edelgranene fra Vetnes, og nå denne plastbusken fra Kina. Det luktet ikke skog og kvae. Det er ikke det samme som før, men noe av tradisjonen består. Mathilde, farmor og jeg er enige om, at det nok er et blant de fineste trærne vi har hatt.

Kanskje er det slik tradisjonene best ivaretas. Hver generasjon får legge noe til. Stramme regler mykes opp. Hjemme hos min mormor fikk ingen se juletreet før dørene til bestestua ble åpnet opp julaften morgen. Nå er Adventstid  blitt juletid, og lenge før 13 dag jul er det meste av stasen forlengst ryddet bort. Forventningene og gleden over å være sammen om  forberedelsene på tvers av generasjonene, er allikevel de samme. Tenk, uten kvinnelist, sjarme og barnlig begeistring kunne  jeg gått glipp av denne pyntedagen. Jula ville aldri ha blitt den samme!

God jul- og god søndag!