For rundt ti år siden ble det lansert en norsk film med tittel 37 ½. Undertittelen var, “livet er ikke til å le av”, og handlingen var om Selma på samme alder som tittelen. En komedie over aldringsprosessen, og hennes forhold til den. For mitt indre spinner en annen film. Den kunne hatt tittelen 89 ½, og kunne fortelle langt mer om det å bli gammel, opplevelsen av å stå i tiden og se fremover.

Hovedrolleinnehaveren i denne, min indre film, er min hverdagshelt, Astri, min svigermor på 89 ½. Som eldre flest, kan hun også fortape seg i nostalgi og minner fra et langt liv. Som eldre flest, har hun såvisst også noen vondter her og der. De bruker hun ikke tid på. Som eldre flest, ser hun nok at sluttscenen ikke er så langt unna. Men, i motsetning til eldre flest, ser hun mer fremover enn tilbake. I denne filmen ville undertittelen blitt – “le til livet”. Dagene fylles med aktiviteter, reiser, ny teknologi, humor og vennskap.

Vennskap må pleies. Skal du bli invitert noe sted må du selv åpne opp, stelle i stand og ønske velkommen. Menyen tilpasses dagsformen, og gjestelisten etter hvem som kan hjelpe til, men selskap blir det. Alle eldre opplever, at kontakter og adresselister må oppdateres. Overstrykningene blir mange. Det er ikke få som har spillet roller i 89 åringens liv, som etterhvert er trådt ut av tiden. Ensomheten blir for mange  uvegerlig en tilstand, som følger med stadig høyere alder. Ikke hos min hverdagshelt!

Jeg har ikke tall på de mange nye, som finner plass i adresseboka, på gjestelistene eller som turkamerater på nye oppdagelsesreiser. Noen er plukket opp fra en tidligere samling i Seniortrimmen, Turistforeningens rusleturer, juletilstelning i Hørselhemmedes Forening, allsang i Ravnedalen eller hvor enn anledningen bød seg, for å knytte kontakt å følge opp. Hos de hørselhemmede, ikke fordi hun ikke hører godt, men foreningen har så fine arrangementer og flotte turer. Savnet etter de som ikke lenger kan være med, er selvsagt der. Men heller enn å sture må du tore. Astri tør!

15 minutes of fame
I høst skal hun og venninnene få deres – “15 minutes of fame“. De deltar i en snutt på en reklamefilm for den lokale sparebanken. De spiller seg selv. Eldre mennesker, som ikke er redd for ny teknologi, men som kaster seg over den og bruker mulighetene den gir. Fra min hverdagshelt fører det undertiden til en djevelsk aktivitet, og det er ikke mulig å følge opp. Det er såvisst ikke bare Erna som spiller Candycrush! Wordfeud er favoritten, den stimulerer hjernebarken må vite.Det er ikke uvanlig med 4-5 spill av gangen. Barn, barnebarn og deres villige venner ligger alle på spillelistene. Vinnerinstinktet er sterkt hos 89 ½ åringen. Hun går ikke av veien for å smelle til med ord og uttrykk, som oftere ses på doveggen i offentlige toaletter, enn i vokabularet mellom bestemødre og barnebarn. De siste er så voksne at de tåler det, og bestemor er gammel nok til å gi blaffen. Det gir poeng!

Hverdagshelten min er fleksibel og raus. I alle fall med svigersønnen. Sist helg dro vi på årlig utflukt til Flensburg. Det krever noe mer logistikk og planlegging enn før. Week-end kofferten er supplert med reisetaske, rullator og en sammenleggbar stokk- i tilfelle. Jeg fikk oppdraget med å hente. Astri på plass i baksetet, reisetasken i fanget, rullatoren i bagasjerommet- og da jeg lettet kjørte til fergeleiet – kofferten tilbake på fortauet ved bussholdeplassen. Det ble først oppdaget ved ankomst, og få hadde vel sluppet snerten fra “Svigermors skarpe tunge” i en slik situasjon.

Praktiske løsninger ble funnet. Resepter fakset til St. Nicolai apoteket på Torget, og en serviceinnstilt polititjenestemann fikk patruljen til å svinge innom. Kofferten stod  ennå på bussholdeplassen rundt midnatt, nødvendige toalettartikler ble utvekslet mellom mor og datter, og morgenens shopping ble ikke blott til lyst, men også tvingende nødvendig. Ikke noe skulle ødelegge gleden over å være på tur, noe bildet fra kveldens middag hos “Piet Henningsen Fiskerestaurant” dokumenterer. En favoritt, “et spisested med sjel”, sier Astri. Med ny jakke, et kupp, designerbrand til 70 prosent rabatt og en opplevelsesrik dag, ble episoden med kofferten en del av opplevelsen, og mang en herlig latter til del.

Resept på det gode liv
Jeg spurte henne en gang om hun hadde noen hemmelig resept for det gode liv, sin vitebegjærlighet og gode humør. Nei, det trodde hun ikke. Kanskje, allikevel, hun husket et radioforedrag fra 60 tallet, som hadde gjort inntrykk. Nils Retterstøl, Norges “sjefspsykiater” gjennom noen tiår, hadde gitt det råd, at før du legger deg om kvelden skal du tenke gjennom hva du gleder deg til i morgen.

Slik fylles hodet med forventninger, noe å se fremover til. Det behøver ikke være store ting. Besøk fra et barnebarn, kaffe med venninnegjengen på Hotel Norge, eller turen til Flensburg. Forventningene, gleden og samværet jager de mørke tankene bort, holder ensomheten på avstand og gir rom for å stå i tiden. Takk til NRK, til radioforedragene, til Nils Retterstøl og til Astri for å formidle slike tanker, for å ta vare på livet og å stå i tiden, mens vi har den.