Et gammelt ordspråk oppfordrer til å holde tann for tunge. Jeg kan ikke  sies å ha levd strengt etter den regelen. Som advokat, politiker, taler og skribent, hører jeg vel heller til de som respektløst sies å bedrive ordgyteri. Det får være. Men respekt for ordet, språket og kommunikasjon har jeg lært meg. Det kan brukes til å skape stemninger, løfte blikket, lede og forlede. Å beherske talen, og ha ordet i sin makt, å få bekreftelse og begeistring kan også forføre.

Jeg erkjenner uten blygsel, at det var umåtelig stas å få sitt første leserinnlegg på trykk. Det var tilbake til 1974, og temaet var om FNLs brudd på våpenhvileavtalen i Vietnam. Helt naturlig for en 16 åring å være opptatt av. Avisen var Christianssands Tidende(Sørlandske). På et senere møte i Høyre , refererte redaktør Paul Otto Johnsen velvillig til artikkelen. Det gav selvtillit og frimodighet til å prøve seg igjen. Og, ja det gir fremdeles et kick å få tilbakemeldinger, at noen bryr seg.

I de sosiale mediers tidsalder, trenger vi ingen sjefsredaktør eller debattredaktørs hjelp for å komme på. Twitterkonti, Facebooksider, Snapchats og blogposter bidrar til et mediemylder og flimmer, som gjør at jeg somme tider lengter tilbake til de nøye redigerte og kontrollerte flater. Kommunikasjonsrådgivere, spindoktorer og informasjonsdirektører ruler! Twitterkontoen til Donald Trump, med 46 millioner følgere, er tidvis et eksempel på at de ikke alltid gjør det. Samtidig er hans twittokrati et eksempel på hvordan et slikt medium forfører. “The President elect”- vil ikke gi slipp på denne direkte kommunikasjonen. Han fortsettter en praksis som har gitt oss skrekkeksempler på hvordan en narcissistisk, selvforherligende og kynisk personlighet kan latterligjøre, trakassere og nedverdige. Enn så lenge har det gitt premie. Han ble valgt, og antall følgere som forer egoet med tilbakemeldinger fortsetter å øke.

Å bestemme egen publisering gir en voldsom kraft og frihet. Det kan være potent verktøy i kampen mot undertrykkere, maktstrukturer og despoter. Det så vi under den arabiske våren. Det baner også veien for desinformasjon, ryktespredning og drittpakker, og kan være et livsfarlig og effektivt verktøy for å begå de reneste karaktermord. De som iverksetter slikt, bruker gjerne leiesoldater i sin lyssky virksomhet. De russiske Fancy Bear og Cozy Bear og hackingen og lekkasjene omkring Hillary Clintons epost er ett eksempel.

Å være sin egen redaktør, å ha adgang til all verdens informasjon, å ha tilgang til både de lysere og de mørkere sider av nettverdenen, kan gi en følelse av kontroll og makt. Gjennom innsyn, hacking eller ved å følge de elektroniske spor vi alle legger etter oss, kan resultatet bli det motsatte av kontroll. Vi fanges av egne meninger, heldige eller uheldige uttalelser, meninger og spissformuleringer. Eller, vi kan bli truet med blottstilling av  personlige data om besøk på kulørte og dubiøse nettsider, tilgang til privat informasjon som kan brukes til å vikle oss inn i pinlige og kompromitterende situasjoner og avsløringer om økonomi og privatliv. “Kompromat” heter slikt med eget navn i russisk språk. Det kan brukes til “make or break”, og vil kunne skape avmakt, frykt og servil underkastelse, overfor de som sitter med denne type kontroll over ditt “gode navn og rykte”.

Nettet er et kakafoni av slående “soundbytes”, ordgyteri og enkle overskrifter. Her blir mange offer for trakassering, mobbekampanjer, desinformasjon og ryktespredning. Da trenger vi ansvarlige redaktører og gjerne at at flere ville holde tann for tunge. Flere bør stilles til ansvar for hva de sier,skriver, gjør og mener overfor andre. Ytringsfriheten har både rettslige og moralske grenser, men de må hele tiden gås opp og forsvares. Samtidig må vi læres opp til å forsvare oss mot oss selv. Alt vi skriver, alt vi legger igjen av elektroniske spor kan og vil bli brukt imot oss. På søndagsskolen sang vi –

Vær forsiktig lille øye hva du ser.

:/: Vær forsiktig lille øre hva du hører:/:
For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer
Vær forsiktig lille øre hva du hører.

:/: Vær forsiktig lille munn hva du sier :/:
For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer
Vær forsiktig lille munn hva du sier

Jeg nynner den for meg selv, og må erkjenne, at i møtet med det digitale altseende øye, har ordene fra sangen fortsatt relevans. På tross av barnslig begeistring over oppmerksomhet, delinger og likes, kanskje er det ikke så dumt  å hente klokskap fra ordspråket – å holde tann for tunge !