Debatten om kommunesammenslåinger går sin gang. Det er viktig. Noen steder har politikere, prisverdig og møysommelig forhandlet seg frem til felles grunnlag for nye kommuner. Da er spørsmålet om det skal holdes rådgivende folkeavstemning, eller ikke. Er råd innhentet, og flertallet sier nei. Ja, hva gjør man så ? Det er en Pandoras boks av stadig nye problemstillinger, motforestillinger, frykt og usikkerhet som dukker opp. Hva skal det bli til med oss ? Uansett, større kommuner blir det. Det er utviklingen over tid, og heller enn å stritte mot, burde vi hylle de politikere som går foran og tar ansvar for å tegne nye kart, fordele byrder og frukter av sammenslåingen, og sammen bygge nye styrkede og fremtidsrettede strukturer.

I kjølvannet av kommunesammenslåingdiskusjonen, dukker igjen Fylkesgrensa mellom Aust og Vest Agder opp. Grensa i kartet, som forvaltningsmessig deler Sørlandet i to.  I forhold til ferdsel, arbeidsmarked, kultur og politikk synes denne grensa like misforstått, som grensedragninger gjort under oppdeling av kolonimaktenes interessesfærer i Afrika. Da Fredrik den 3, ble utropt til enevoldskonge over Damark og Norge, fikk vi den nye Amtsinndelingen i Norge av 1660. Det som da ble kalt Agdesiden, herav også Agder, tilsvarte stort sett det som nå heter Aust og Vest Agder. Mens enevoldskongen påberopte seg å regjere av Guds Nåde, er det ikke så lett å finne kilden til inspirasjon for delingen av Agdesiden inn i to relativt små fylker i 1918. Kanskje ikke annet, enn at det gav to fylkeshovedsteder, og dermed har bidratt til å opprettholde en ørkesløs  og energiødende konkurranse mellom Kristiansand og Arendal. Jeg tror det har svekket makten, gjennomslagskraften og lederskapet, som Sørlandet burde ha hatt.

Jeg ivrer for å viske ut fylkesgrensene, og å finne tilbake til forvaltningsstrukturen fra dansketiden. Det er ikke fordi at jeg har overdreven tillit til den grensedragningen, som danske embedsmenn kranglet seg til. Jeg tror slett ikke, alltid det skjedde under Kongens og det guddommelige forsyns inspirasjon. Nei, oftere kunne  det være etter de mange fuktige og lystige lag, som vi leser om fra datidens skikk og bruk. Uansett, de fant frem til en struktur og avgrensing, som vi i dag vedkjenner oss og anerkjenner som Sørlandet. Fra Vilhelm Krag,  den 16 mars 1902 omtalte Sørlandet i Morgenbladets spalter, har det blitt slik. Fra Bykle i Nord til Lindesnes i Syd. Sørlandet favner språk, arbeids- og kulturliv, som vi kjenner oss igjen i. Sørlandet er en naturlig ramme for å utføre de forvaltningsoppgaver, som Kommunalministeren mener regionene i Norge bør ivareta. Landsdelen og begrepet har legitimitet i folks hverdag og vokabular.

Da er det forstemmende, når Arbeiderpartiets Randi Øverland heller vil søke seg vestover til Rogaland, og kommuner i Aust heller vil innlemmes i Telemark og Grenlandsområdet. Vi må kjenne vår besøkelsestid. Dagens kommunestruktur kommer endret ut av de prosesser, Jan Tore Sanner og regjeringen har satt i sving. Fylkesgrensen mellom Aust og Vest Agder har aldri vært en naturlig inndeling av en landsdel, som kaller seg Sørlandet. Nå må vi gripe mulighetene, til å ta en aktiv rolle for å sikre Sørlandet. Landsdelen må bli en av de nye regioner, Kommunalministeren ønsker seg. Han har allerede tatt første skritt,med sammenslåing av Fylkesmannsembedet.

Det er energiødende å se østover eller vestover, som forspill eller taktikkeri for å sikre posisjonene i forhandlingene, mellom fylkespolitikere med erfaringer og verv fra hver sine geografiske ytterpunkter. Nei, la oss samle Sørlandet til ett rike, til en region i Norge med identitet, ambisjoner , fremtidstro og handlekraft. Det er min ambisjon for Sørlandet