Lærerstreiken trappes opp. Fra torsdag er ytterligere et par tusen lærere i streik og titallstusen barn og  foreldre er berørt. Kampen står om lønn, arbeidstid, styring, prestisje og organisasjonsmakt. Lærerne uttrykte gjennom sitt nei til det anbefalte forslaget mistillit til egen organisasjon og deres ledere. Gjennom streiken, og i de daglige bulletiner utbasuneres mistillit til arbeidsgiverne og KS. Dagliglivet til titusenvis av familier må legges om, fanget som de er mellom konfliktlinjene  i denne organisasjonskampen og mulighetene for styring av lærernes arbeidstid. Søndag kveld melder Dagsrevyen at det ikke er grunnlag for nye sonderinger eller forhandlinger mellom partene. De mange som blir urettferdig berørt, elevene som frarøves undervisningstid kan med rette stille seg spørsmålet – kan vi ha tillit til at det er skolebarna og deres beste som ivaretas ?

Midt oppe i denne opphetede skolekonflikten satte jeg og mine klassekamerater fra Bumoen skole i Tveit hverandre i stevne. Det er 50 år siden skolestart. Vi var ikke i tvil om at læreren var der for oss. Jeg er ikke helt sikker på hvordan fleksibiliteten virket den gang. Men, vi hadde i alle fall ingen assistenter eller hjelpelærere tilgjengelig. Som ellers på landet i Norge gikk vi på skole annenhver dag, og vi hadde seks timer skoledag. Skolen  var utstyrt med utedo og vi hadde vedovn. Til de ukentlige fordelte ordensmanns pliktene, hørte det å sørge for at det ble båret inn ved til neste skoledag, og lærer eller frøken forestod å tenne opp i god tid før vi ankom med skolebussen.

Kanskje lærte vi unødig mye om byer i Belgia. I alle fall duger ikke våre gamle verdenskart som tidsaktuell undervisning om grensene i Europa, men kanskje bidrar  forskjellen til oppdaterte kart til å forstå litt mer av konfliktene som stadig herjer her og i resten av verden. Vi lærte i alle fall mye om ansvar, og grunnlaget for videre skolegang og arbeidsliv ble lagt.

Uavhengig av konfliktlinjene i dagens konflikt, uten å ta stilling til hvor mange timer leseplikten på skolen skal være, eller hvor stor fleksibilitet læreren skal gis vil jeg slå et slag for læreren og dennes betydning. Den gode lærer var der for oss. Den gode lærer er der fortsatt for eleven. Den gode lærer er en som skal møtes med respekt for rollen, oppgaven og fremfor alt betydningen for å gi et trygt fundament og kunnskap i nødvendige kjerne fag. De gode samfunn , de som gir trygghet for oppvekst og kunnskap for å bygge vekst og velferd har alltid holdt læreren frem som en viktig person  og gjerning. Slik tror jeg partene opplever å ville det i en normal skolehverdag. I dag er det streik, konflikt og unntakstilstand,  Over tid bryter slikt ned tillit – og respekt både til lærere og skoleverket, og mellom partene. I sosiale medier og i debattene brukes språk og karakteristikker på en måte som gjør at mange med rette stiller spørsmål om de samme aktørene etterpå kan bidra til dannelse og utvikling av våre barn til gode samfunnsborgere.

For oss- for femti år siden, som klassebildene våre ovenfor illustrerer- Lærer og frøken var ankerfester i vår hverdag. De var tilstede hele skoledagen, de gikk først i 17 mai toget og de stod høyt i akt blant foreldre og sambygdinger. Slik vil jeg gjerne at dagens førsteklassinger skal kunne huske sine lærere – når de til slutt kommer seg ned fra barrikadene og inn i klasserommet. Det er lærergjerningen verdig, og vi bør holde læreren høyt og verdsette deres innsats på en rimelig og rettferdig måte. Det må også lærerne og deres organisasjoner  gi oss grunn til. Ingen av partene ivaretar på en god og riktig måte sitt samfunnsansvar før konflikten løses, og unntakstilstanden avløses av en trygg skolehverdag med  kunnskapstørst og kunnskapsformidling som resultat. Jeg tror nok det krever fleksibilitet fra begge parter, også med en fleksibilitet i arbeidsdagen tilpasset dagens arbeidssituasjon og oppgaver i skoleverket