I 872 nedkjempet Harald Hårfagre småkongene på Agder og Rogaland i slaget ved Hafrsfjord. Norge var samlet til ett rike. Siden har det vært noe halsstarrig og motstrebende over politikken på Agder. Kongen, i moderne tid Regjeringen, har delt regionen i et østre og ett vestre len, eller Aust og Vest Agder. Alt for ofte har politikken i området vært drevet av smålåtne ambisjoner om å score poeng på hverandres bekostning, fremfor å stå samlet for å løfte infrastrukturen, anseelsen og gjennomslagskraften til landsdelen.

Nå vil Jan Tore Sanner og Regjeringen det annerledes. Det er satt i gang en kommunereform, som kommer til å føre til færre kommuner, og som en del av dette går Regjeringen og Staten foran. Det skal bli ett fylkesmannsembede for de to fylkene. Straks starter spekulasjonene om lokaliseringsstedet skal bli Arendal eller Kristiansand. Det bør det i alle fall ikke gå prestisje i. Fra lokale politikere og tjenestemenn vil jeg heller høre- Ja, og da må E18/E39 ut fra Kristiansand og Rv 9  fungere som lim i utviklngen av regionen. Ikke mer enn en time hver vei til fylkesgrensene mot Rogaland og Telemark, og veikvalitet med gul stripe opp hele Setesdal. Ambisjonen må være på plass. I vår tid samler vi oss  til ett Sørland.

Med forbindelsene til Jylland er Sørlandet ett brohode mot Europa. Havneutbyggingen, med Kristiansand som nasjonalt utpekt havn må realiseres.  4 felts motorvei øst mot Grenland og vest mot Stavanger, vil demme opp for at veien til kontinentet blir E6 og Øresundsforbindelsen. Det knytter også Sørlandet sammen. Sørlandet har alltid hatt sine oppgangstider når handel, transport, industri og  mennesker har fått spillerom for kreativitet og økonomisk aktivitet. Regjeringen har nettopp åpnet for to nye utenlandskabler for strømutveksling. Sørlandet blir sentralt i såvel utbygging, produksjon og transport av høyverdig fornybar elektrisitet. Ett Fylkesmannsembede er ett skritt på veien for mindre byråkrati, større forutsigbarhet og tydelighet i landskapet her hjemme – og i regionenes Europa.

De neste skritt må bli samordning av kommunegrenser innenfor kartet over det nye Sørlandet. Her synes terrenget noe mer uoversiktlig. Ledetråden i arbeidet bør være opprettholdelse, utvikling og kvalitet i tjenestetilbudet til innbyggerne. Noen ganger er stort, sentralisert og spesialisert det som vil gi de beste tilbud. Her peker Sykehussektoren  seg ut. Sykehjem, hjemmebasert omsorg og oppvekstvilkår for barn er best så nært  som mulig. Jeg håper det er slike vurderinger som vil prege arbeidet til de som nå  søker sammen, og gir råd om hvor de nye kommunegrensene skal trekkes. I 1965 bodde jeg på Hamresanden i Tveit kommune. Sammen med Oddernes, Randesund og Torridal ble vi innlemmet i byen. Det manglet ikke på dommedagsprofetier, om hvordan bygdene ville bli lagt øde. 25 år senere var rådmenn, ordførere og aktører fra sammenslåingen samlet til jubileumsmiddag. Da forfattet de enstemmig en resolusjon for å markere at striden var avblåst. Ingen ville se seg tilbake.

Regjeringen har oppfordret til aktivt samarbeid og innspill til hvordan det kommunale forvaltningsnivået  i landet og på Sørlandet skal organiseres. Måtte småkonger og politiske hærførere kaste seg inn i den oppgaven- ikke for å kappe land som vi gjorde i ivrig barnelek, men for å skape en samlende livskraftig og god landsdel å leve i.  Ja, se 25 år frem, utover kortsiktig egeninteresse og posisjoner. Da vil vi alle kunne leve godt og lenge i landet – så slipper vi å dra i landflyktighet, slik småkongene på Agder og Rogaland måtte etter at Harald Hårfagre endelig hadde samlet Norge. Vi trenger ledere, fremsynte politikere og engasjerte mennesker her for å bygge Agder videre. Ja, vi kan løfte Sørlandet som en sterk og selvbevisst region.