Det er sommer. Bortsett fra været er det krabber som opptar mye av tida- og praten på Sørlandet. Vi ligger langflate på brygga sammen med treåringen, og lurer strandkrabber på agn av blåskjell. Fangstgleden er vekket.  Vi venter på stille vær, lader bilbatteriet til krabbelykta og sjekker at hoven er intakt med stang og hønsenetting. Vi venter storfangst. I alle år har kone og svigermor ventet  hjemme på hytta,  og holdt gryta klar. Fikk dere noe, å mange blei det? Vi koker opp, skryter på oss noen ekstra – og i dagevis går praten blant naboer og venner. Å mange fikk dere, var det noe i de, måtte dere langt ud?

De siste par årene er det ikke blitt så mange turene. Fangstene har vært små, krabbene kleine, og svigermor har med årene litt vanskeligere for å stå klar på brygga sånn langt ude i de små nattetimer. Fascinasjonen med krabber tar  ikke slutt. En hel landsdel, unge som gamle, må ha nedarvede genetisk kodede forventninger til denne sesongens lekkerbisken- Har dere fått tak i krabber i år, hvor fikk du kjøpt de,  var de fine, tror du de har flere igjen?

Ryktet sprer seg. I Kristiansand er det kommet et nytt tilbud, som kan stille våre forventninger om krabbemåltid i sommer. Det er Krabbetid, og Krabbebua i Marvika leverer varen! Men, det gjelder å være tidlig ute. Forrige helg stod jeg klar med medbrakt bøtte, og beskjed om å komme hjem med 8-10 fine, lyse og faste Paltorsk, som lokale afficionados betegner de som. I alle fall høres det mye mer lekkert ut enn ordbokas offisielle betegnelse- Taskekrabbe eller på Latin, Cancer Pagurus.

Køen var allerede lang- ufattelig lang, som bildet kan bekrefte. Verre skulle det bli. Stadig nye kom til. Med bøtter, spann, kasseroller og bærenett stod vi tålmodig og ventet på vår tur. Halvannen time for min del. Jeg er ikke god på kø. Vi snirklet oss fremover. Bak oss ble køen lengre og lengre. Slike scener har knapt noen sett siden bilder fra Øst- Europa før murens fall. Fra feilslått planøkonomi og statsregulert rasjonering, så vi den gang køer som slynget seg om kvartaler for å få  tak i ferskvarer, tannpasta eller dopapir. Vi stod her av fri vilje, eller arvemessig bestemt for å få tilfredstilt et Sørlandsk primærbehov- Sommer og krabber.

De var verd å vente på. Om køen var lang, gikk tida allikevel ikke sakte. Det var masse kjentfolk. Et generasjonelt mangfold, kvinner som menn, høy som lav. Praten gikk, og minuttene rant av sted. Forresten, kanskje også et kulturelt betinget kulinarisk behov? Ikke langt bak meg gled en køståer av pakistansk herkomst inn i rekken av oss andre sørlendinger. Han vurderte nok køen som ganske håpløs, og ringte fortvilet hjem. I en mer og mer hørøystet strøm av uforståelig Urdu oppfattet jeg ordene, Marviga og Krabbår, uttalt på blødeste Kristiandsandsdialekt. Vi ble begge stående!

Historiene om Sørlendingene og krabber er mange. NRKs Rune Nilson, harsellerer med oss i radiosketsjen – Onkel Waldemarsen, om krabber. Selv hørte jeg, for en mannsalder siden,  om en utflyttet Kristiansander på hjemvisitt.  En kartong levende krabber skulle han absolutt ha med seg tilbake på flyet. I Oslo var levende eksemplarer av arten ikke å få fatt i. Det var før 9/11 og sikkerhetskontrollenes tid. Sirlig var de pakket i kartong, med gråpapir og hyssing fra Fiskebrygga. Han skjøv pakka inn under stolen foran seg på Braathen Safe flyet. Nesten fremme ved Fornebu hørte han et hyl fra Flyvertinna, som gikk langs stolradene for å sjekke sikkerhetsselene. Et par blindpassasjerer var ikke festet på reglementert vis. Krabbende sidelengs på krabbers vis, kom et par av disse sørlendingene skridende på sine fem par gangbein nedover midtgangen.

Mannen kom seg ved landing raskt opp av stolen. Paltoskene lot han bli igjen. Om de som blindpassasjerer flest ble sendt tilbake til opprinnelseslandet, eller om de ble overlevert til de lokale veterinærmyndigheter vites ikke. Sikkert er det i alle fall, Sørlendingen strekker seg langt for sommerens krabbemåltid. I enden av køen ble det 10 stykker på oss. Dessverre ingen ekstra klør, men de var lyse, tørre, faste og fine. Som å skjære i ost, sier Svigermor.

Det er krabbetid på Sørlandet.