“Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was erzählen”, heter et gammelt munnhell. Jeg har vært på reise-til Bergen. Ikke som mine uttallige turer til Oslo eller andre steder i landet. Da er jeg på farten, men til Bergen, det er en reise. Annerledes allerede i flybussen fra Flesland til sentrum. Det hoies og halloies, bussjåføren fekter og geberder, skarrer, snerrer og ler. “Hoi du, du som skal av på Danmarks plass, de e her”. Vi kunne ikke fått bedre turguide underveis. Kjærligheten til, stoltheten over  og ambisjonene på vegne av byen er uomtvistelige. “Det e nokke med Bergen”

Hva dette noe er, er ikke så lett å bestemme. Det er i alle fall mer enn ordgyteriet, artisteriet og gjestfriheten til en enkelt bussjåfør på flybussen. Her er det et DNA nedfelt i genene gjennom generasjoner av fiskere, handelsfolk, Hanseater, byborgere, striler, sjøfolk, redere,diktere og samfunnsbyggere. Det er en reise til byen mellom fjellene. Det er liksom langt til alt. Kanskje derfor, at byen fremstår mer som en selvbevisst bystat tuftet på middelalderske privilegier, enn som en hvilken som helst annen by eller tettsted i Norge. Slik utviklet den seg gjennom århundredene, med handel, godsomslag og kultursentral for mennesker fra Nordsjøområdene, Baltikum og de nordiske land. Med ryggen mot fjellet og blikket mot havet utviklet det seg et fargerikt fellesskap, egne språkkoder og noe umiskjennelig Bergensk.

Byen er vakker, kirsebærtrærne blomstrer langs Lille Lungegårdsvannet, ennå er det spor av snø på toppene og øverst på sokkelen i parken skuer Christian Michelsen utover brostein, duer, folk og aktiviteter. Rederen, politikeren og landsfaderen, som tok ansvar da det gjaldt som mest. Vi fikk vårt rene norske flagg. Ambisjonene for Norge ble oppfylt. Byen har fostret mange av våre fremste, Holberg, Koren-Christie, Mohwinckel, Michelsen, Grieg, Shetlands Larsen, C.J.Hambro. Bergenske ja, men med ambisjoner for landet og format for verden. Buekorpsenes trommevirvler og taktfaste marsjerende lyder omkring i byen, ute for å perfeksjonere seg til 17 mai. Disse kompaniene, som driver sin uniformerte eksersis, bygger på den gamle borgerbevæpningen. Alltid rede til byens forsvar. Slikt finnes bare i Bergen. Anakronistisk ja, men levende, taktfast og vakkert.

Bevisstheten om historien, og byens plass i denne er høy. På Torgallmenningen står Dyre Vaa skulpturen, kvadranten som betimelig nok hyller sjømannen. På hver side beskrives i relieffene historie, skipsfart og hendelser fra fire århundreder. Fra det tiende århundrede, Vinlandsfart og langskip. Deretter det 18 med Grønlandsferd, det 19 med kornfart og hvalfangst, og til sist det 20 århundrede med oljefrakt, krig og forlis. Om enn lydnivået  er høyt, faktene voldsomme og den tilsynelatende selvbevissthet og byarroganse er på plass. Jeg kan ikke helt fri meg for tanken, at ikke alt er som det bør være.

Kåre Valebrokk varslet i sin tid om det fra byens brune intellektuelle vannhull, Wesselstuen. I en av hans minnerike kronikker skrev han:  “i diskusjonens løp kom jeg til å kaste et blikk på Wesselstuens imponerende bokhyller, som Bibliotekbaren på Bristol i Oslo, også kledelig nok smykker seg med. Der så jeg varselsignalet. For, den som titter nærmere etter på Wesselstuens mange bokrygger, finner raskt ut at noe er galt. Alvorlig galt, spør du meg” Bøkene var kuttet i to, bare ryggene stod igjen- substansen hadde fått vike for staffasjen.

På Vågen ser jeg et annet varselsignal. Du kan nærmest gå tørskodd over, fra dekk til dekk på offshorefartøy i opplag. Sist det var slike tilstander, hadde Hilmar Reksten sprengt Hanøytangen flatt, for å etablere verft til å bygge stadig større tankskip. Det gikk galt. Overmot og grådighet endte i fallitt. En anekdote fra skipsassuraanceselskapet Gard, forteller om da rederen med sine grandiose skipsnavn etter romerske storheter som Hadrian, Trajan og Justinian, ba direktør Fløistad i Arendal om råd. “Jeg er i ferd med å slippe opp for keisernavn, hva skal jeg kalle mine neste skib”? Fløistad tenkte seg om, smilte sørlandsk underfundig og foreslo- du kunne jo prøve Klodrian. Kundeforholdet ble aldri det samme.

Når historien over det 21 århundrede skal skrives, er det slett ikke sikkert det blir gjort plass til, eller er noe å fortelle om sjøfolkene. Nordmenn i utenriksfart er borte, nordsjøflåten og offshorefartøyene er i opplag og byen som i uminnelige tider har vært preget, formet og utviklet på sjøfart og handel, knyttes til resten av landet med fergefri kyststamvei. Forblir den da fortsatt nokke for seg, eller blir den bare en av mange?

Det vil bli avgjort av de som bor, lever, føder og gir seg i kast med å bygge samfunnet, byen og arbeidslivet i årene fremover. Vi kan smile over det grenseløse overmot og arrogansen i uttrykket-“gullet ska hem”. Det kom ikke hjem, og Brann måtte turen ned i divisjonene før de nå atter har fått tilbake livsgnisten og skråler, byen e Bergen og laget e Brann. Til gjengjeld har vi for første gang på over 80 år en Statsminister fra Bergen. Høstens Partilederdebatt skal sendes fra det nye  Media City Bergen.  Der vil akademia, byens medieindustri, TV2, BT, BA, NRK og innovative bedrifter i verdensklasse, som Vizrt holde hus. Kanskje det er slike, som vil ligge på skisseblokka i beretningen om det 21 århundrets Bergen? Ny industri, kloke hoder fra hele landet og verden utenfor, og fire nye år for Erna? Jeg bare spør, men Bergen e nokke for seg, og det vil jeg heie på at Byen og menneskene forblir.