Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Coronatider- og nye samværsformer

22. Mars 2020

Det hilses med albuer, hånden til hjertet, og tommelen opp i møte med kolleger, naboer og venner i disse Coronatider. Fra hver vår side av vinduet kommuniserer farfar og lille Mathilde. Vi er halveis. Det er ei uke siden vi kom fra USA ,og ble sendt rett i karantene.  Vi var bare borte ei god uke, men returnerte til et annerledes land.

KLM flyet fra Amsterdam landet sist søndag Kjevik i et ufyselig vær. Mørkt, heftig regn og kraftig vind. Om bord i flyet kom mannskaper fra Norsk Folkehjelp  De var tildekket med ansiktsmasker, og utstyrt med klare formaninger om å dra rett hjem, overholde karantenebestemmelser og unngå all unødig kontakt med våre medmennesker. Vi valgte å returnere fra Amerika før tiden, vi hørte på Statsministeren og forstod alvoret.

Vi dro fra en overfylt flyplass i Fort Lauderdale. Der satt en brogete forsamling på gulvet, i stoler eller på kofferter og  annet  brukelig reisegods. Det var et mylder av nasjoner, mangfoldige og med en språklig forvirring, som var det pinsehelg. Et ungt par forstod vi var landsmenn, og spurte raskt, hvordan kommer dere hjem? De skulle fly Delta via Atlanta til Amsterdam, men hadde fått beskjed om at Delta ikke kunne love plass videre med KLM til Norge.

Jeg beroliget, med at vi i alle fall ville være på rett side av Atlanterhavet, og derfra ville det åpne seg mange muligheter. Den unge damen smilte til meg, og sa,”hvordan kan du være så rolig, som er i risikogruppen, når vi unge er nervøse for om vi i det hele tatt kommer hjem”. Urolig ble jeg først da jeg kom hjem til debatten om de over 60 skal velges bort, om det blir nødvendig å prioritere mellom pasientgrupper. Reportasjene fra Italia forteller, at en slik utsortering allerede er satt i sving der.

Karantenetiden brukes godt. Telefonstyremøter, konferanser og arbeid gjøres fra hjemmekontorer, via Skype og alskens digitale supportsystemer. Karantene eller hjemmekontor – det blir uansett det samme. Det fungerer. Det som er annerledes er hva de kaller- “social distancing”, eller som vi møter når vi treffer andre, som er ute for å trimme og promenere. “Vi får holde avstand”, sies det med et smil. Vi nikker, bukker, smiler og hilser, og går hjem igjen til vår tosomhet. Heldige er vi som er to.

De små er hjemme fra Barnehage. Barn og unge møter stengte skoler, høyskole og universiteter.  “Kan farfar få kos”, var fast rituale i møte med barnebarnet i Førcoronatiden. Nå fikk det bli med slengkyss gjennom vinduet. Hun hadde mye å fortelle. Tenk, nye rosa vanter. Hun forstod godt vi ikke kunne gå tur eller leke. Det er mange syke, og vi kan få eller spre smitte. Da blir vi syke.

Jeg vet ikke når signalet kan lyde Faren over! Jeg vet heller ikke om nye smittebevisste samværsformer og hilseregler vil bli en del av fremtiden. Men, jeg vet at jeg lengter etter dagen hvor vi igjen kan være sammen, komme oss på jobb, levere eller hente i barnehage, gå på fest til naboen, eller igjen få kos.

Til det skjer. Ta en telefon, send en snap, hils med albuen eller skaff deg noen minutters kvalitetstid gjennom et vindu. Karantetid, tosomhet, annerledeshet, javel, men mellommennesklig kontakt, smil og kommunikasjon er for menneskene som luft, lys og vann for blomstene.  Og tenk, Mathilde har fått nye rosa vanter. Det er godt å vite, det gjør meg glad og karantenetiden lettere å bære.

Ei uke  er unnagjort. Vi har ei uke igjen, og hilser med albuen og digitalt i øst og vest – God Søndag !



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 239 other subscribers