Foto: MadsKristiansan/Vy

Denne morgenen leser jeg om frustrasjon, fortvilelse og kampen for å redde mødre, barn og sine nærmeste med tog ut av et beleiret Kyiv. New York Times beretter om fryktelige scener på Jernbanestasjonen. Tusenvis av mødre med småbarn, eldre kvinner og fortvilte, som løper fra spor til spor. Kommer det et tog, kan de vinne kappløpet om å komme ombord, eller blir de blant de tusener som må stå igjen på perrongen.

Tiden for ruteplaner, regularitet og normalitet er for lengst forbi. Med rakettangrep, stadige beskytninger, og den russiske armeen i ferd med å legge beleiring om hovedstaden, er frykten åpenbar. Kommer det et neste tog? Hvor lenge vil de overhodet ha mulighet til å få seg selv, barna og de svakeste ut av byen, bort fra krigen, og til et sted hvor de og barna kan være trygge. få leve i frihet og med håp om en fremtid? Håpet svinner, her er ingen tro på det norske munnhell,   ” det går alltid et tog”

Samtidig hører jeg fra NRK og andre, at det russiske forsvarsdepartementet tilbyr  noen timers våpenhvile og trygt leide ut av omringede, skadeskutte og beleirede Mariupol. Nei, vi kan nok ikke bli med på en “no fly zone”, og risikere kamphandlinger mellom  NATO fly og den russiske krigsmaskinen. Det vil være det samme som full krig. Men, ved siden av humanitær hjelp, panservernraketter og annet nødvendig materiell for å hjelpe Ukrainerne i deres kamp, kan vi ikke sende et tog?

I tiår har vi etter modell av de Hvite Bussene sendt undomsskoleelever på klasseturer til de redselsfulle minnene etter konsentrasjonsleirene i Øst Europa. Opprinnelig bragte de krigsfanger hjem. Kunne ikke vi fra Norge, fra de skandinaviske land tilby noen sett “Hvite Tog” fra våre respektive Statsbaner VY, DSB og SJ for å hjelpe Ukrainske myndigheter i sitt eget forsett å bringe mødre og barn i sikkerhet. Vi kan også tilby å forhandle trygge korridorer, tider og kapasitet, så de som til nå er blitt stående igjen på perrongen får komme seg ut, til sikkerhet og trygghet for de små.

Norge og Danmark har allerede innvilget kollektiv oppholds og arbeidstillatelse til Ukrainske flytninger, som kommer til oss.  Da burde de som ennå kan bli hentet ut også kunne få komme til oss å unngå unødig å bli stående på allerede tungt prøvede grensestasjoner. Selvsagt skal vi også hente til Skandinavia et betydelig antall av de flyktninger som er kommet seg over grensene til Moldova, Slovakia, Rumania eller Polen. Antall,  utvelgelse og rettferdig fordeling må  forsvarlig ivaretas, men  det beste må ikke bli det godes fiende. I samarbeid med hjelpeorganisasjonene kunne vi sikkert nå gjøre mer og raskere.

For de som speider, løper etter og håper på neste tog. Send et tog, hvite busser, luftbro eller hva det måtte være! Vi kan ikke la barna og deres mødre bli sittende forlatt igjen på perrongen i Kyiv.