Det røres, kjevles, stekes, smakes og smattes over det ganske land. Juleforberedelsene er mange, viktige og mangfoldige. Felles, men også private. Hos oss er de syv slag ikke lenger viktige å få i hus.

Borte på veien er mammas Fattigmenn. De som ble bakt sammen med, Ellen, som kom opp fra byen med teie, og den hemmelige oppskriften etter Grandtante Margot. Mamma hadde lagt til side noen skvetter god Cognac. Det måtte til. Heller ikke min mormors Serinakaker finner plass i kakeboksene. Gode var de, men de vant ikke lenger frem i konkurransen med alt hva julen har å tilby av godsaker. Men, julebaksttradisjonene holder vi hårdnakket fast ved.

Hjemme hos min kones mor, Astri (93), samles Sigrun og hennes søster Åse. Det er krumkaker  innsatsen konsentreres om. Sigrun forvalter nå oppskriften etter deres Tante Tordis, storesøster vokter krumkakejernet. Som hemmelige ordenssøstre av familiens juleloge, tryller de frem lukter, former, smaker og minner fra fordums juletid, og egen barndom. Den eldste overvåker det hele.

Søndag ble det pepperkakebakst. En kaketradisjon, som i Norge spores tilbake til 1600 tallet. Det ligger både forventning, opplæring, tradisjon og overlevering i disse førjulsaktivitetene. Vi fikk også opplevelser og tid sammen med barnebarnet. Mathilde 3 1/2, har hatt spennende dager. Hun har bestått svenneprøven, som julekakebaker. Ikke rart forresten, øving gjør mester.

Dagen før bakstedagen hos oss, hadde hun kjevlet, trykket, lagt på brett, og smakt seg gjennom utallige varianter av pepperkakemenn og koner hjemme hos sin mormor og morfar. Hun er ei heldig og travel lita dame, og Farfar lar seg lett imponere.

By Jonik – Own work, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.

Jeg blunder, og ser bilder tilbake fra kjøkkenet vårt i 46 street i Brooklyn. Utvandrerfamilie, men ikke lenger enn til Bay Ridge. Over Atlanteren, i Amerika og annerledes, men samtidig etter befolkning ei stund å regne som Norges 3 største by. Storesøster Sally og jeg med forklær, kjevler og egne former. Mamma, som allestedsnærværende hjelper, og familiens Yppersteprestinne for tradisjoner og trygghet. Mamma er ikke mer. Barndommen er gode minner, som hentes frem i hildringstimen.

Vi er for lengst tilbake i Norge, men til pepperkakebakingen med Mathilde, har jeg med ei av favorittformene fra kjøkkenet i Brooklyn.  Nærmest et relikvie. Min søster kom over den i oppryddingen etter våre foreldre. For tre-fire år siden fikk jeg en liten skatt av henne. Mamma hadde tatt vare på to røde plastikkformer. og det lille barneforkledet mitt. Formene forestilte en snømann og en julenisse. De sprø bakelittformene er nok alderstegne, snømannen knakk i første baksten, men nissen holder seg. Jeg blir rørt, når små barnehender forventningsfulle trykker pepperkakenissen min frem, og hjem fra glemselen.

Jeg vet ikke hvilke sorter, som kommer til å stå for fall i generasjonene fremover. Det er heller ikke viktig, men gleden over samlingen rundt bakstebordet, mimringen over egne opplevelser fra juleforberedelsene sammen med søsken, foreldre og besteforeldre vil nok bestå. Alle sanser tas i bruk, og over duften av nystekte pepperkaker tror jeg nok gleden over å kjevle deigen ut sammen med farmors trente hender, og farfars relikvier fra “Gammeltida”, vil bli husket.

Det røres, kjevles, stekes, smakes og smattes. Slik husker vi det, slik er det, og slik vil vi gjerne det minnes.

God jul, og god søndag