Fra klokka to til fire i morgen skal de store Fagforeningene stoppe Norge. Politisk streik heter det. Det er et lovlig virkemiddel i vårt arbeidsliv og demokrati, men er det rimelig nå? Jeg mener nei. Det bør ikke være slik at hensikten helliger middelet, og det bør være en viss forholdsmessighet mellom det organisasjonene ønsker å oppnå, og virkemidlene de tar i bruk. Da kan det være naturlig å se på, hva de faktisk ønsker å få til. De vil stoppe det kaller angrep på Arbeidsmiljøloven. I buskagitasjonen og i sosiale medier løper retorikken løpsk. Til NRK uttalte en distriktssekretær i LO, at endringsforslagene til loven vil, “gi arbeidsgiverne rett til å herse med arbeidstakerne”. Da skal det nok marsjeres og synges med malm i røsten – ” Opp alle jordens bundne treller”

Det står ikke til troende! For de justeringer som foreslås for bedre å tilpasse lovverket til dagens arbeidsliv og publikums krav til åpningstider, service og tilstedeværelse er blant annet:

• Innenfor dagens årlige maksimale tillatte overtid, skal den enkelte kunne pålegges 15 timer pr uke mot dagens 10/, men maksimalt 30 timer i løpet av en måned
• Det kan avtales lokalt mellom bedriften og den ansatte inntil 20 timer pr uke, mot dagens ramme på 15, men slik avtale må ikke overskride 50 timer i en måned
• Om den enkelte ønsker å inngå slik avtale, vil selvsagt avhenge av betingelsene som tilbys, bedriftens situasjon og behovet som skal dekkes. Det er så langt fra en situasjon, som tillater noen å herse med sine ansatte, som en kan komme.
• Det skal gis utvidet adgang til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden over en periode. Utgangspunktet er 37,5 eller 40 t arbeidsuker, avhengig av hva som gjelder innenfor den enkelte arbeids- tariffavtale. Jeg vet om mange, unge som gamle, som ønsker å jobbe mer i perioder for å ha fleksibilitet til å ta ut større fritid i andre.
• Det åpnes for utvidet adgang til midlertidige ansettelser i 9 måneder. Sterkt begrenset, av at det legges opp til at den som ansettes i en slik periode, ikke kan re-engasjeres for en ny midlertidig ansettelse, og bedriften skal heller ikke kunne ansette en ny arbeidstaker midlertidig i samme arbeid.

Organisasjonene vil fortsatt ha stor innflytelse på hvordan dette håndteres i sine ulike avtaleområder, men de mister sentralt  sin absolutte vetorett. Det gjelder f.eks overfor bruk av gjennomsnittsberegning av arbeidstid over et lengre tidsrom. Når vi ser hvordan denne vetoretten har blitt brukt, og i enkelte tilfeller mot egne medlemmers og ansattes interesser i å få til løsninger lokalt, så hilser i alle fall jeg oppmykningen velkommen.

Jeg forstår allikevel at UNIO, LO og de andre kan ha interesser i å motarbeide slike lovendringer. Det har de da også gjort i mange år. Som bakstreverske sperrebukker, har de stillet seg i veien for å tilpasse arbeidslivet nye markedsbehov, tjenesteproduksjon tilpasset familier med alle de voksne i fulltidsarbeid, og ønsket om å utvide åpningstider. Ja, det er for næringsliv, tjenesteprodusenter og publikum justeringene vil kunne virke mest positivt. Men, også mange arbeidstakere ønsker seg friere rammer for arbeidstid, overtid og gjennomsnittsberegning for lettere å kunne tilpasse arbeidstiden til egen livssituasjon.

Jeg ser at organisasjonenes, og deres sentrale tillitsvalgtes grep, kan svekkes noe. Derfor blåser de i basunene, og kaller troppene sammen til en politisk streik. Da rammes først og fremst publikum, bedriftene og viktige samfunnsinteresser. Barnehager lukkes, tog stopper og offentlige kontorer stenges. Det er et lovlig virkemiddel. Det er en tillatt politisk mishagsytring. Jeg har hørt det, men  å stanse Norge i et par timer er et urimelig og uforholdsmessig overgrep mot alle de som rammes. For de som ser positive sider ved Regjeringens forslag,  kan det ikke friste til å la sine interesser ivaretas av slike organisasjoner.  Det er en demokratisk rett å demonstrere sin uvilje, men det er lite aktverdig å velte kostnadene og ulempene over på andre. Medmindre, det virkelig skulle være slik at Regjeringen åpner for – og ønsker at Arbeidsgiverne nå skal få herse med arbeidstakerne? Eller, om det er den slags arbeidsgivere som kjennetegner arbeidslivet i Norge? Da kunne streikevåpenet med rette bli brukt. Nå fremstår retorikken og det å stoppe Norge, som en uforholdsmessig maktdemonstrasjon.