“Energiewende”, slik lyder slagordet, eller snarere kampropet til Angela Merkel og Tyskland. Det virker! Innsatsen har vært formidabel, med incentiver gitt til el.produksjon fra fornybare kilder som vind og sol. Nå kommer de positive meldingene  på rekke og rad. I sommer, så vi flere dager hvor over halvparten av elektrisitetsproduksjonen kom fra sol. og nå i slutten av september er fortsatt en tredjedel av el.forbruket produsert fra solenergi.

Skal vi nå to graders målet, er innsats nødvendig. Selv om tyskerne går foran, og lykkes med sin satsing på fornybar, er de langt fra målsetningen om utfasing av kullkraft. Jeg er ikke i tvil. Norsk gass  vil fortsatt kunne spille en viktig rolle i dette bildet. Det vil også kraftutveksling mellom Norden og kontinentet. Vi har hatt suksess med grønne sertifikater og tilføres stadig ny fornybar kraft. El.produsenter, som Statkraft og andre, frykter de kommende års kraftoverskudd . Paradoksalt nok vil kraftproduksjonen også øke i takt med klimaendringene, som følge av mer nedbør og tilgang på vannkraftressurser. Dette burde få oss til å juble og til å gripe de mulighetene det gir.

Skal vi utnytte Norges muligheter som Energinasjon, burde vi sette alle kluter inn på å få økt overføringskapasitet.  Nett og kabler må oppgraderes og bygges, innenlands såvel som på tvers av Nordsjøen og landegrensene. Økt kraftutveksling vil bidra til utfasing av elektrisitetsproduksjon fra europeiske kullkraftverk, og øke tempoet i “Energiewende”. Norge kan bli et viktig og nødvendig batteri for Europa.

Men, i Norge handler politikken  om en tilsynelatende konflikt mellom klima – og energipolitikken. På grunn av klimaforliket, og det uttrykte mål om å ta størstedelen av klimakuttene hjemme, skal plattformene i Nordsjøen elektrifiseres. Utsira høyden skal få strøm fra land, i stedet for å produsere egen elektrisitet med gass fra feltene. Det gir kutt i det norske klima regnskapet. Javel, men gassen som ikke blir brukt ute på feltet, skal sendes til kontinentet for å produsere elektrisitet fra gasskraftverk der. Gevinsten i form av reduserte utslipp er marginal.

I NHOs klimapanel, og senere i Klimakur har vi fått dokumentert at slik elektrifisering er blant de dyreste klimatiltak som kan tenkes. Disse velger Stortingsflertallet å realisere. Jeg kan ikke se det som annet enn et politisk sonoffer, som en botsgang for å veie opp for den velstand petroleumsressursene har gitt oss. Eller, er det valgt for å demonstrere egen fortreffelighet i de utallige internasjonale konferanser og seminarer. Norge viker ikke tilbake for tiltak som smerter ! Hadde det enda vært tiltak som i  regional  sammenheng hadde noe mer enn symbolsk og marginal effekt.

Nei et “Energiewende” på norsk burde ha helt andre virkemidler og tydelige mål. Jeg ønsker :

• Storstilt satsing på energi fra biomasse. I Sverige kommer nær 40 prosent av energiforbruket fra bioenergi. For å komme dit må vi slutte å varme opp husene våre med elektrisitet. Det vil kunne gi investering i skog og økt karbonfangst i “skoglageret”.
• Rask oppgradering, og ny kapasitet i sjøkabler og overføringslinjer
• Videreføring og løft av virkemidler som Miljøteknologiordningen,  Enova for å ta i bruk ny teknologi og styrking av skattefunn og tiltak for økt FoU innsats i næringslivet.
• Ny kunnskap, teknologi og muligheter for karbonfangst – og lagring må fortsatt stå på agendaen, om enn Månelandingsprosjektet til Jens buklandet.
• Krav til effektivitet og reduserte utslipp fra elektrisitetsproduksjonen offshore. Sammen med CO2 avgiften, vil det gi sterke incentiver til å fremme og prøve ut ny miljøvennlig teknologi

Vi bør forvente tiltak som virker, og ikke politisk korrekte sonoffer med marginale virkninger. Prislappen for å elektrifisere Nordsjøen er bedre tilpasset botsgang enn utslippsreduksjoner.