Britene har talt. Prosessen med å forlate EU starter! Det skjer i en tid hvor Unionens yttergrenser er satt under press. Flyktningekrisen er en realitet, og samtidig er det store folkemasser i bevegelse fra afrikanske land mot drømmen om en bedre fremtid i Europa. Den økonomiske veksten er lav og motstanden mot EU og en stadig sterkere politisk integrasjon,  er økende i mange land. Det er sikkerhetspolitisk uro i øst, og i NATO krever Jens Stoltenberg økte forsvarsutgifter, som et svar på et mer selvbevisst og ekspansivt Russland. Hvis strukturene rundt oss forvitrer, bør vi ikke da sikre samarbeidet, tryggheten og naboskapet i våre nærområder? Se til Norden, sier jeg.

Siden den europeiske Kull- og Stålunionen i 1952, senere EEC, EF og EU har en stadig sterkere europeisk integrasjon og utvikling av nye politiske institusjoner bidratt til stabilitet, trygghet og vekst i Europa. Det ble kronet med tildelingen av Nobels Fredspris. Vel fortjent, men det er også skapt en økende distanse mellom de politiske eliter i Bruxelles og innbyggerne i unionens medlemsland. En unik periode med fred og stabilitet er kanskje i ferd med å ebbe ut. Et britisk exit er i alle fall et Europa i forvitring.

Kulturelt, lovgivningsmessig, politisk og økonoisk er Norden sterkt sammenvevd. Jeg har alltid vært en nordist, og har med kraft deltatt i det nordiske samarbeidet som politiker, som Kringkastingssjef gjennom Nordvisjonssamarbeidet og i nært nordisk fellesskap innenfor rammene av Business Europe. Jeg er en svoren Nordist, men har ofte opplevd at rammene for dette samarbeidet ble for trange, ambisjonene svekket og mulighetene færre, ettersom de skandinaviske og nordiske landene har valgt ulike tilknytningsformer til Europa. Blikket ble stivt festet mot strukturene og rammene satt av EU og EØS traktater. Jeg har også vært, og er en ivrig tilhenger av  EU. Jeg har deltatt og tapt i tre folkeavstemninger. De to norske i 1972 og 1994, og som utlånt til det danske Konservative Folkeparti sin kampanje i folkeavstemningen om Maastricht Traktaten i 1992. Jeg låner derfor ikke min stemme til de mange som nå vil kaste seg på nasjonale exit bølger. Men, jeg ser at det er en bølge, jeg ser et Europa i forvitring og jeg ser et Nordisk Samarbeid som bør og må styrkes. Uansett, de skandinaviske og nordiske land har mye til felles med Storbritannia.  UK utenfor EU, svekker også den nordiske røst i videreutviklingen av det europeiske samarbeidet. Det krever mottiltak.

Kalmarunionen eksisterte fra 1353 – 1412. Jeg ser ikke en ny slik union som et kortsiktig mål eller mulighet. Men, i en tid med felles ytre fiender, sterk tysk dominans gjennom Hansaunionen og behov for skandinavisk samhold fungerte den i 126 år som et viktig politisk, økonomisk  og forsvarspolitisk sikkerhetsnett, for de nordiske lands interesser. Kort, javel, men allerede langt lenger enn de årene EU har eksistert, og kanskje ser vi nå konturene av nye og andre samarbeidskonstellasjoner. Om Europa forvitrer, er det i de nordiske lands umiddelbare interesse og tradisjon, og styrke det nordiske samarbeidet. Selv om de siste år kan ha svekket innholdet i dette samarbeidet, har vi institusjonene i Nordisk Råd, Nordisk Ministerråd og dets mange underbruk. Nå må vi kjenne vår besøkelsestid, fornye forpliktelsene, engasjere oss i møteplassene og sette nye felles mål for et samarbeid i vår region av Europa.

Om nye samarbeidskonstellasjoner kommer, om de poliske kart igjen skal justeres, er det avgjørende for vår fremtid, trygghet, vekst og fremgang å søke å sikre våre interesser, den skandinaviske dimensjon og det nordiske samarbeidet.