Fog in the Channel- Continent cut off. Slik lød det i en mye sitert britisk avisoverskrift i mellomkrigstiden. Det oppsummerte på mange måter britenes kullsviertro på å være “Midtens Rike”, i sitt verdensomspennende imperium. Nå er det Folkehelseinstituttets Reiseråd og Regjeringens ukentlige pressekonferanser, som gir meg en følelse av isolasjon, ettersom land etter land farges røde. I takt med advarslene kanselleres flyrutene til de europeiske hovedsteder og pandemiske hotspots, fergeruter innskrenkes og sjøfolkene permitteres.

Det er  Coronavirus i lufta- og jeg føler meg som en fange på frigang med meldeplikt. Meld fra hvor du går, og skulle du forvirret tro at EUs fire friheter fortsatt gjelder, og ha vært innom et av våre europeiske naboland, er det slutt på frigangen. Du settes straks inn igjen på 10 dager karantene i eget hjem. Joda, vi skal slå ned epidemien, men det slås også igjen for bevegelsesfriheten. Opplevelsen av å ha blitt et stadig tettere sammenvevd Europa, svinner.

Nei, i praksis er vi mer isolert enn noen gang. Festivaler, konserter, kulturutveksling og mellommennesklig kontakt er satt på vent. Koronerullinger, digitale konserter og Skype-eventer florerer. Styremøter og forhandlinger, som i ordinære tider skulle foregått i samvær med mine kolleger i London, Aberdeen, Stocholm eller Oslo er blitt til nedpixlede små rubrikkbilder. Det er “talking heads”, som melder seg inn og ut fra sine lokale utposter og hjemmekontor. Joda, det er effektivt, men jeg føler meg ikke bare geografisk isolert, men i økende grad også ensom.

Denne Mr. Corona er jeg grundig lei av. Selv om børsene i verden har vært på vei mot gamle høyder, kan jeg ikke forstå annet enn at de økonomiske tilbakeslag vil bli følbare i årevis fremover. Formuesforflytningen i de økende antall konkurser er massiv. Omstilling og tilpasning, sier “talking heads” i såvel de digitale møter, som i sosiale medier og kringkastede formater. Bak ordene skjuler det seg grundere, famliebedrifter og tidligere solide forretninger, som permitterer, stenger og avvikler.

Kanskje er det nå et snev av høstmelankoli og lengsel, som melder seg. Men nei, jeg klager ikke. Vi er priviligerte her nord, i våre ulike tilstander av frigang hjemme, lokalt og regionalt. I Madrid og Paris har de måtte melde fra om de går ut av leiligheten, og max en time til nødvendige ærender, og for å få luftet noe av innestøvet av seg. Vi kan igjen dra til fjells, og omgås hverandre sålenge vi spriter av, vasker hendene og holder avstand. Men det er Corona i lufta og kontinentet er stengt.

God Søndag