Under juletrær, og som “anheng” til enhver tenåring med respekt for seg selv, finner vi ulike versjoner av I-pader, Galaxy, Androider og alskens lekre elektroniske lekebrett, spill og dupeditter. Selvsagt fascineres de minste av sine eldre rollemodeller, og av de muligheter som knappetrykk gir for opplevelser i lyd og bilde, film og spill. spillindustrien lokker med at deres produkter er pedagogisk riktige og stimulerende for barna. Men, nyere forskning viser at vi ikke skal la oss lure.

Byggeklosser, bokstavleker og pekebøker er langt bedre for å utvikle språk og kognitive ferdigheter hos våre barn og barnebarn. Jeg forbanner ikke den digitale utvikling. Tvert om! Jeg ser hvordan vår inntreden i stadig nye sosiale sfærer er med å berike våre liv. Nokias gamle slagord, “connecting people”, er fortsatt gyldig, og digital læring og mestring stimulerer til kontakt og opplevelser på tvers av generasjonene.

Det er nok de av oss som er på vei inn i seniorenes rekker, som har mest å lære. Vi får satse på  yngre krefter, som setter oss i stand til å følge med. Tidligere barne- og ungdomssjef i NRK, Kalle Furst, beskrev utviklingen slik, at nå tar barnebarna bestefar på fanget. Det fikk vi selv erfare, da min far skulle takle utfordringene med å se TV utstyrt med Tuner, DVD spiller og Smart TV. Tre fjernkontroller ble en øvelse i digital sjonglering. Den kom han aldri til å takle. Løsningen ble en lapp med telefonnummer, nødnummer til barnebarnas mobiler, for å få hjelp til å finne NRK 1.

Allikevel, bestefars fang, tid med foreldre og eldre søsken i å utforske bokstavklosser, pekebøker og interaktiv papegøyelærdom fra far til datter, og bestemor til barnebarn, slår all verdens løfter om digital vidunderpedagogikk ned i støvlene.  New York Times kunne i juledagene inngående beskrive, hvordan nyere forskning har sammenlignet interaksjonen mellom voksne og barn omkring de tradisjonelle pekebøker og byggeklossene, med tilsvarende aktiviteter med bruk  av digitale dupeditter og fancy programmer.

Som en kommentar til denne studien sier Professor i psykologi, Kelly Hirsch-Pasek, at med konvensjonelle leketøy blir oppmerksomheten gjerne 10 prosent om leketøyet og 90 prosent om barnet. Med de nye interaktive dupedittene overtar leketøyet 90 prosent av tiden, og barnet får bare fylle inn hullene. Feilen kan selvfølgelig ligge i måten vi bruker de nye verktøyene. Men, mye tyder på at der hvor trykk og spill lager lyd, bilder og opplevelsene for oss, forstummer praten. Det er vi lite tjent med.

Pludder, prøving og feiling, og verdien av såkalt “tacit learning“, må ikke undervurderes. Kan hende tiden vi får med barnet på fanget er kortere enn før. Og- ja, vi vil raskt få behov for egne nødnummer til unge og mer digitalt kompetente medlemmer av familien, for å mestre vår egen hverdag og digitaliserte fremtid. Men, da er det viktig, at den mellommenneskelige kommunikasjon og sosiale forståelse allerede er skapt. Grunnlaget for den er nok fortsatt lagt på trygge fang, og med nysgjerrig lek over bokstavklosser, pekebøker og ordspill.

Så det er bare å begynne. Vi får finne frem kassene med byggeklosser og fillete pekebøker, fra gjemmer på loft og i kjeller. Juledagene kan gi oss mange flotte opplevelser, mens vi analogt pludrer oss frem til voksen digital forståelse.