På Høyres Landsmøte har det vært debatt om velferdsytelser og flyktninger. Tema har vært behovsprøvet støtte fremfor automatisk rett til minsteytelser for alderspensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og overgangsstønader. Det kan være riktig, men fremfor alt – få flyktningen med rett til opphold ut i jobb!

I Danmark inngikk regjeringen og partene i arbeidslivet sommeren 2016 en avtale om Integrasjonsutdannelse. Kort og godt, ansettelser for 2 år med lærlingelønn, tilskudd og bonus for vellykket  gjennomføring til arbeidsgiveren. Dansk Industri (DI) har laget en instruktiv video om hvordan ordningen fungerer. Etter en litt famlende start, viser grafen ovenfor, at antallet nå  kommer opp mot 1500 registrerte ansettelser. Målet er å få 7000 i jobb etter en  tre års forsøksperiode, for deretter å evaluere ordningen.  I tillegg har danskene en ordning med 50 prosent lønnstilskudd for tre til 12 måneder til bedrifter som ansetter flyktninger, og alle utgifter dekket for de som åpner for praksisplasser i 4-13 uker.

Målet er, flest mulig i jobb. De som får slike tilbud, og ikke følger opp vil kunne oppleve reduserte velferdsytelser. Poenget er – det skal lønne seg å jobbe. Det lå også til grunn for forslagene som ble fremmet på Høyres landsmøte, og tilsvarende forslag som regjeringen ble nedstemt på i Stortinget for et drøyt års tid siden. Vi vet, at halvparten av de som mottar økonomisk sosialhjelp i Norge er innvandrere. Vi vet, at 43 prosent av de som faller inn under fattigdomsbegrepet er innvandrere. Vi vet også, at trygde -og velferdsytelser i dag utgjør mer enn halvparten av statsbudsjettets utgifter, mens de tilsvarende ikke utgjorde mer enn en tredjedel for 10 – 12 år siden. For å bruke et forslitt uttrykk- det er ikke bærekraftig.

De færreste som kommer til landet som flyktninger, kommer fra land med velutviklede velferdssystemer. De er ukjent med 100 prosent sykelønn, uføretrygder, arbeidsavklaringspenger og overgangsstønader. Da er det underlig, at de skal få full rett til slike ytelser på lik linje med de som har bodd og arbeidet i landet lenge. Derfor er Høyres forslag om å behovsprøve en rekke slike ytelser, for de som ikke har minst fem års botid i Norge riktig. Men, om ikke vi greier å tilby arbeid og mulighet til å stå på egne bein, vil og må vi tilby hjelp og økonomi til å mestre livet i høykostlandet Norge.

Under den danske IGU ordningen premieres arbeidsgivere, som tar inn flyktningene til det som formelt kalles “Integrasjonsuddannelse”. De får utbetalt en kontant bonus/belønning på kr 40.000. Halvparten etter noen måneders forløp, og resten ved fullført 2 års arbeidstreningstid. Underveis forpliktes arbeidsgiverne til å tilrettelegge for 7 timers undervisning pr uke i tillegg til min 25-30 timers arbeid i bedriften. Ordningen, praksisen og teorien tilpasses bedriftens behov. Det øker sjansene for at deltakeren får fast jobb. De har jo kvalifisert seg, som hånd i hanske for bedriften. Uansett, deltakeren får diplom og dokumentasjon for hva hun har lært og gjennomgått ved bedriften, og står langt bedre rustet for å gå videre i arbeidslivet på egne bein.

I Danmark er dette blitt til i nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet og regjeringen. Jeg utfordrer LO, NHO og Arbeidsministeren til å etablere tilsvarende programmer og insentiver her hjemme. Ja, det skal det lønne seg å jobbe. Men, virkemiddelet må ikke  være pisk(kutt i ytelser)alene. Nei, best er det sammen med gulrot for de som tilbyr arbeid, og de som tar de muligheter som byr seg. Det er muligheter mange venter på, og over tid  kan velferden og tryggheten bare bæres av hele folket i arbeid.