Forbrukslån og kredittkortgjeld skyter i været. Ja, veksten i slike lån er dobbel så høy som kredittveksten til samtlige husholdninger. Det er ikke uvanlig med renter på 20 – 35 prosent, om ikke kredittkortregningene betales på forfallsdagen. Den nye straffeloven er trådt i kraft. Med det forsvant også forbudet mot ågerrenter. Var nå det så klokt? Nå vil SV sette tak på rentene- kanskje det ikke er så dumt ?

Sterk vekst i forbrukslån er temaet i en aktuell kommentar fra Norges Bank. De påpeker det paradoksale, at mye av veksten i usikrede utlån kommer fra nisjebanker som Ya Bank, Bank Norwegian og andre. De tilbyr oss middelaldrende og tilårskomne 1,75 – 2 prosent rente på innskuddspengene våre, og Banksikringsfondet og norske regler garanterer innskudd opp til 2 millioner om det skulle gå galt. Disse bankene finansierer seg i hovedsak på slike innskudd, og de snur seg rundt og tilbyr raskt forbrukslån og kredittkort med skyhøy rentemargin. De tjener gode penger, og det gir rom for sterk utlånsvekst. De tåler med slike marginer også langt høyere tap på utlån, enn hva vi ser ellers i bankverdenen.

For å få bukt med utlånsgaloppen i husholdningene, stilles det nå strengere krav til egenkapital i regnestykkene til unge huskjøpere. For noen blir svaret – ja, til lån på dagen fra kortselskaper og nisjebanker for forbrukslån. Disse pengene skytes inn overfor boliglånsbanken, og fremstår som egenkapital, men er vel mest å anse som hodeløst pyramidespill. Resultatene kan bli skjebnesvangre. Det foreslåtte nasjonale gjeldregisteret kan bøte på noe av dette.

Jeg har erfaring fra bank, inkassovirksomhet og gjeldsinnfordring etter det glade åttitallet. Da hadde kreditten sluppet løs etter årtier med strenge reguleringer. Det var på tide. Men, friheten åpnet også for aggressiv annonsering av kredittkort og lån på dagen. Nye banker oppstod og de ble flittig brukt. “Ta trappen opp”, sa de i Oslobanken, og gav lån med dårlig sikkerhet til skyhøye renter. Det ble desverre en tur i kjelleren for mange. Også for banken. Da oljeprisfallet kom, økonomien kollapset, ledigheten økte og bankene dokumenterte at vi hadde vært alt for slepphendte med utlån, måtte prisen betales.

SV foreslår å sette et renteak. Noen hevder at det bare vil føre til større etterspørsel etter lån. Muligens det. Vel så sterkt, tror jeg det vil stramme inn tilbudet. Ikke ofte jeg sympatiserer med SV forslag i den økonomiske politikken, men spesielt radikalt er det heller ikke. 14 – 15 andre EU land har tilsvarende begrensninger. Etter vår egen morarentelov fastsetter Regjeringen allerede grenser for hvor høy forsinkelsesrente en kan kreve av skyldnere/kunder, som ikke gjør opp for seg. Den er nå på 8,5 prosent. Betaler de derimot med kredittkort, og ikke gjør opp kredittkortregningen på forfall, påløper det etter låneavtalen med kortselskapet/banken fort 25 – 30 %. I forbrukerkjøp har vi altså valgt å skjerme kunder mot ågerrenter, men etter opphevelse av straffelovens bestemmelser, er det ikke lett å se hvor den moralske eller juridiske grense for hva som er tillatt i låneforhold går.

En av fire, eller mer enn 300 tusen husholdninger sliter med å betjene kredittkortgjeld. Det bærer de selvsagt selv ansvaret for, og må ta konekvensene av. De aller svakeste bukker under for gjeldsåket. Mange gjør ikke opp for seg, og det blit tap i bankens bøker, men i sum får kredittkortselskapene og utlånsvirksomhetene nok igjen til å tjene penger. Overfor unge mennesker, kan de også sørge for å holde innfordringen i gang til de kommer i jobb, mottar ventende arv eller på annen måte kommer til penger.

Seriøse banker kan ikke forventes å ile til, for å rake kastanjene ut av ilden for slepphendte utlånere. Derimot må alle bidra til å dekke tapene om en bank går over ende. Innskuddene er sikret, og med en slik garanti skummer også vi som innskytere fløten av utlånsgaloppen. Som påvist fra Norges Bank, finansieres den veldige veksten i forbrukslån, paradoksalt nok, av mistenkelig høye renter på risikofrie innskuddspenger.

Noen blir gjeldslaver, og kommer seg aldri opp av bølgedalen. De får ikke kvittet seg med gjeldsåket. Som ung advokatfullmektig var jeg ansvarlig for kontorets løpende innkassovirksomhet. Jeg ville vise hvor effektiv og flink jeg var, og skulle lykkes i å inndrive siste tilgjengelige krone. Jeg ble nok vel ivrig. Da sa min kloke gamle prinsipal- “du må huske på det Johnny, at det kan lite nytte å lugge en skallet mann”. Med et øvre tak på utlånsrentene, ville knapt noen se seg tjent med å gi lån til den skallete mannen.  Da vil heller ikke fremtidens advokatfullmektiger behøve å være like nidkjære i tjeneste som jeg.