Heia Skottland
Dette ble overlatt folket i valg. Vel var det bekymrede miner hos britiske parlamentarikere, men ingen troppe-forflyttinger langs grensene. Også nei siden appellerte til nasjonal identitet og stolthet, som et gode for å gå videre sammen. Slik var det ikke for 150 år siden, da var det Flensburg og Slesvig – Holsten som stod i sentrum for Europas oppmerksomhet. Krigene i 1850 og 1864 stod om herredømmet over disse områdene. Danskene vant den første og tapte den siste.
Mellom de to krigene hadde Danmark latt oppføre et prangende seiersmonument i Flensburg, Istedløven. Etter i 1864 å ha tapt den andre krigen, mistet Danmark sitt herredømme over både Slesvig , Holsten og Lauenburg. Ca 200.000 dansker kom under tysk herredømme, og landet tapte de rikeste deler av Kongedømmet sitt for alltid. Flensburg var også blitt en del av det Tyske Forbund.
1700 lå døde på tysk side, og 1600 drepte danske soldater er dyster statistikk over de offer som ble gitt. Tyskerne likte dårlig å bli minnet om det tapte slaget ved Isted. Den hovmodige og seierssikre løven ble pakket ned og sendt til Berlin som krigsbytte. Der ble den stående som symbol på tysk overmakt, og noen vil si, lønn som fortjent for dansk nasjonalt overmot. Først i 1945, med hilsen fra de amerikanske seierherrer i Berlin, ble Løven igjen pakket ned og fraktet tilbake til Danmark. Den stod i København frem til Byrådet i Flensburg tok mot til seg, og ba om at Løven måtte bli satt på sin opprinnelige plass på Flensburg gamle Kirkegård. Det ble den i 2011.
Slik stod den, kneisende på sin sokkel i morgensolen fredag, mens stemmetallene fra Skottland fortalte en annen historie. En beretning, om hvordan tilknytning, legitimitet og nasjonal stolthet kan gjøres til politikk, og allikevel avgjøres i fredelig edel kappestrid om stemmer i frie valg. I kontrast står området rundt løvens sokkel. Den omkranses av gravstøtter og minnetavler over unge menn, som mistet sine liv og fremtid for stormaktspill og nasjonalt overmot.
Takk ! Takk for at vi i noen deler av verden har kommet lenger. Kanskje har vi kommet så langt at vi kan tillate oss¨å dyrke nasjonal stolthet og identitet, og samtidig si klart nei til nasjonalt overmot og nasjonalisme.
Eller kanskje skal vi simpelthen si – Heia Skottland !
Følg bloggen