Årstidene og livet har sin egen rytme. Spesielt her oppe i Nord føles de skiftende sesonger sterkt. Med et stigende antall levde år, oppleves de også å komme raskere og raskere. Høsten har begynt å sette sitt preg på naturen, menneskene forbereder seg på mørketid og vinter. På torsdag var båtsesongen ugjenkallelig slutt , og båten hang hjelpeløst i stroppen på båtopptaket. Nå venter plastinnpakking og vinterdvale. Litt vemodig, men de ulike sysler som setter sitt umiskjennelige preg på  årstidene oppleves med gjenkjennelsens trygghet og glede.

Vi har lagt århundrets sommer bak oss. Vi har levd ute, og vi har levd sunt med frukt og grønt, og kort vei til joggeskoene. Nå er dagene kortere, og stearinlysene som lyser og varmer opp i høstmørket er langt mer tilgjengelig plassert enn treningstøyet.  Tempoet i hverdagen senker seg litt, og vi har allerede funnet frem et utslitt eksemplar av Husmorskolens kokebok. Der finner vi igjen mødre og bestemødres oppskrifter på årstidens gode liv. Ja, vi har allerede mesket oss med Får i Kål og Kjøttsuppe ,som historiske kulinariske slagere, om enn ikke tidsriktig innlemmet i teoriene om molekylær gastronomi.

Uansett, de er en del av vår kulinariske og kulturelle ryggsekk, og det er vårt ansvar å overlevere disse bordets gleder til neste generasjon. Som et gjennomsyret konservativt menneske er jeg også blitt meg mer bevisst symbolene, tradisjonene og syslene til de som har gått foran oss. Som uforbedrelig Sørlending,  koser jeg meg med å blade litt i Gabriel Scotts “Kilden”, og tenker at få har bedre beskrevet de ulike årstiders velsignelser og plager bedre enn han.

Så er også høsten tiden til å høste. En av de fornemste sysler på kysten vår har vært hummerfisket. Det kunne gi tilskudd til skrantende husholdningsbudsjetter. For mange, var det i gammel tid kanskje den eneste “Cash Crop” de hadde. For riktig å veve meg inn i “Sørlanderiet” har jeg gått til anskaffelse av fem hummerteiner. Jeg har målestav med minstemålet på 25 cm tilgjengelig, og jeg har funnet frem til teineplassen som min oldefar kunne ha fisket på. I motsetning til fiskeren Markus har jeg nok veldig feil agn. han fisket selv makrell og Bergylt, og halvråtten skulle denne friste sjøens kardinal inn i teina.  Jeg har kjøpt makrellen på Fiskebrygga, og som et desperat amatørmessig grep slenger jeg med en boks med stinkende kattemat. Det blir ikke rare tilskuddet til økonomien, men det virker. Tre hummer så langt  styrker fangstmannsegoet, og har bidratt til et hyggelig vennetreff rundt spisebordet.

Fiskeren Markus forstod på sin måte Skriftens formaning, om at Herren gir og Herren tar. Måtte vi lære av det. Ta for oss av de gleder og øyeblikk som sesongene, årstidene og livet gir. Evigheten er meg for stor til å forstå, men gjennom å ta opp igjen syslene til de mange som har gått foran oss, forstår jeg bedre hvilken tradisjon vi står i. Når teinene trekkes eller kjøkkenet fylles av luktene  og smakene fra mormors kjøkken, ser jeg i alle fall en stakket stund en flik av evigheten.