Bibelhistorien tør være vel kjent for Knut Hareide og KrF. Fra Getsemane husker vi Mesteren sa, at før hanen gol ville Peter ha fornektet ham tre ganger. Jeg skal ikke påstå at det er bibelske proporsjoner over høstens budsjettdramatikk, men fornektelsene lar seg ikke skjule.  Fremst blant de som svikter står nå Knut Hareide.  Han vil nulle ut forslagene til reduksjon i formuesskatten. Nå skal denne skatten beholdes på dagens nivå. Tidligere har KrF prisverdig ønsket seg reduksjoner i skatt på såkalt arbeidende kapital. Det er en modell som ikke ligger i bordet nå, men skatteforslaget til regjeringen ville uvegerlig gi reduksjon i skatten på den kapitalen som private eiere lar arbeide i bedriftenes lagerbeholdninger, maskiner og driftsmidler forøvrig. KrF vil derfor også bidra til å opprettholde den uforståelige diskriminering som vi finner i Norge mellom norske og utenlandske eiere.

Uavhengig av skattetekniske spissfindigheter, politisk retorikk og modellvalg, Samarbeidserklæringen av 2013, som banet veien for Regjeringen Solberg  sier utvetydig:

«Privat eierskap og sparing skal styrkes gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap.»

Denne erklæringen har Hareide og KrF skrevet under på. Nå vil de ikke mer. Regjeringen har lagt ut på den ferden som KrF var med å stake ut, men nå sier Knut Hareide til Dagbladet. « Regjeringen må ta inn over seg det fagøkonomene sier, og den mottakelsen profilen på budsjettet har fått.» Selvfølgelig møtes et statsbudsjett med stormvarsler fra opposisjonen og lunken mottakelse fra mange berørte særinteresser. Selvsagt må også samarbeidspartiene utenfor regjeringen få forhandle for å sette sitt preg på det endelige budsjettet, men burde ikke vi velgere kunne forvente at de forpliktende uttalelser fra samarbeidsavtalen legges til grunn for slike forhandlinger. I alle fall burde avtalepartnerne i regjeringspartiene kunne forvente det. Men nei, når de første reaksjonene  kommer og stormkastene melder seg, velger Hareide  å vende kappa etter vinden. Det tjener hverken KrF eller politikken til ære. Hvordan skal troverdige alternativer til rødgrønt styre kunne fremmes og etableres, om grunnlaget for alternativet fornektes ved første anledning ? Ja, dette er også det første statsbudsjettet som regjeringen legger frem utfra Samarbeidsavtalen og Regjeringserklæringen.

Jeg kjenner utallige eksempler på mennesker og familier som sitter på betydelige formuer i bedriftene sine. Disse er bygget opp gjennom generasjoner, og når de i perioder har svak inntjening tvinges eierne til å selge seg ned eller ut, for å skaffe penger til å betale formuesskatten. Noen velger  å låne for å finansiere denne skatten på norsk eierskap. I andre tilfeller velger de å flytte ut. For skulle eieren være bosatt i Storbritannia eller i Sverige, er det ingen slik skatt å betale.

Næringsorganisasjoner og andre har gitt uttrykk for at Regjeringen ikke går langt nok i sitt forslag. Mange ser, at gitt de politiske realiteter og mangel på flertall i Stortinget, har Regjeringen lagt et realistisk forslag på bordet.  KrF må gjerne se på innretningen i skatteforslaget, men bare å si nei er det samme som å fornekte den samarbeidsavtalen Knut Hareide selv har ført i pennen. Om ikke hanen galer riktig ennå, synes det i alle fall å være mye sant i det gamle danske ordtak- «I stille vind har selv Værhanen fast karakter». Så får vi se hvordan det ender, etter at høststormene, opposisjonen og samarbeidspartiene har herjet seg ferdig med regjeringens budsjettforslag. Troverdighet og forutberegnelighet er hva jeg forventer av politikken og politiske ledere, og det er det velgerne til slutt skal vurdere dem på. Jeg hadde forventet meg bedre av Knut Hareide og KrF.