Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Hvem eier kunsten? - om tyvgods og folkemord.

31. Mars 2019

Hvem eier kunsten? Det er tittelen på utstillingen i Museumsberg, på høyden over Flensburg. Hvem eier kunsten, Wem gehørt die Kunst?  Jeg tenkte det kunne dreie seg om tilgjengeliggjøring, visning og allmengjøring av museumsvirksomheten. Kanskje noe om kunsten, og kunstens plass i folks hverdag. Så går vel debatten der også, som den gjør det om Kunstsiloen i Kristiansand, eller det nye Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet og Munch-museet i Oslo. Men nei, det gjaldt riktig eierskap til kunsten, juridisk, økonomisk og finansielt. Hvem eier kunsten, som etter Nurnberg-lovene fra 1935 ble konfiskert fra alle av jødisk herkomst.

Vi var nettopp på utflukt til våre gamle dansk norske områder i Schleswig Holstein. I Flensburg er det mye å glede seg over. Fortsatt nytes sild og dram, og lang frokost i den Danske Borgerforeningen. I Sjøfartsmuseet vises interessante detaljer fra trekantfarten, seilskutehandelen med slaver fra Ghana til de dansk norske kolonier i Vestindia. Sukker, rom og tropisk tømmer tilbake til gamlelandet. En handel, som i sin tid kvalifiserte Tordenskjold til å komme inn på Søkadetakademiet, og penger til livets opphold, om enn fra en avskyelig menneskehandel.

Denne gang ble det besøk til det regionale Kunstmuseet. Det dreide seg ikke om kunstens plass i samfunnet, eller folkets forhold til museet. Men, hvem eier kunsten, som etter Nurnberg-lovene fra 1935 ble konfiskert fra alle av jødisk herkomst? Utstillingen, som pågår frem til juni, er verdt et besøk for dere som måtte være i denne delen av Tyskland frem mot sommeren. Det er en lite påkostet, stille, dokumentarisk fremstilling. I tekst og bilder blir vi kjent med hvordan naboer, venner og bekjente gjennom raselovene ble utsortert. De som ikke var av rent tysk blod, ble katalogisert blandingsrase av 1 eller 2 grad, eller jøder. Bildet viser et skjema, som umiskjennelig ligner det vi brukte i biologitimene til å krysse kaniner. Slik ble skjebner bestemt og forseglet. For mer enn 6 millioner jøder endte fornedrelsene i utryddelsesleire og gasskammere.

Her på Museumsberg fikk vi anskuelsesundervisning i hvordan kartleggingen og angiveriet førte til at familier ble fordrevet fra sine hjem, kunstsamlinger, sølvtøy og verdisaker ble inndratt til fordel for statskassa, og solgt på utlyste store auksjonsforretninger i nabolaget. Naboer og bekjente stimlet sammen. Etter lange køer, og heftig budgivning under politiovervåkning, fordelte de de utstøttes eiendeler.  Grådige,  utålmodige renrasede, gode tyskere sloss om å slå til seg sin “berettigede” del av ranet.

På bildet over ser vi folkemengden på vei til en slik auksjon. Jeg blir uvel. Lovene, propagandaen, ideologien er frastøtende i seg selv, men også for hvordan den skapte et hult forsvar for enkeltmennesker til å sette menneskeverd, moral og medmennesklighet til side for kjapp, grådig og dypt umoralsk opptreden. Etter først å ha pekt på hvem i nabolaget, som ikke besto rasetesten, gjaldt det å ta del i byttet. Respektable gallerister og samlere tok del i dette. Noen også i statens arbeid for å finne forbudt, såkalt Entartet Kunst. Den ble konfiskert, og fant med disse respektable mellommenn sin vei til internasjonale samlere og anerkjente museer, mot en hyggelig provisjon.

Etter ny lovgivning, internasjonale konvensjoner og kritisk oppmerksomhet, gjør enkeltpersoner, gallerier og museer nå et ærlig og møysommelig arbeid. Kunstverk, samlinger og unike verdifulle tepper, møbler og kunstskatter kontrolleres for sitt proveniens. Hvor kommer de fra, ble de konfiskert, hvordan ble de solgt, hvor er de havnet og hva skjedde med deres opprinnelig eiere. Med tysk grundighet ble forbrytelsene mot menneskeheten dokumentert. Auksjonsprotokollene forteller et tydelig språk. Gjenstandene plukkes frem fra private eiere, museumssamlinger og kunsthandlere verden over. Vanskelig nok, men verre, vondere og vanskeligere å tilbakeføre. Alt for ofte stanser identifikasjonen av de opprinnelige eiere i enden av et enveis jernbanespor, foran portene til fornektelsesleirene, foran et kapittel i beretningen om de mest grusomme forbrytelser mot menneskeheten.

Det begynte med propaganda, ideologi som skilte oss og dem. Lover ble vedtatt, hat vekket, grådigheten legitimert og plakater i skoler, på arbeidssteder og offentlige plasser dokumenterte hvordan de renrasige skulle identifiseres, og de andre plukkes ut, sorteres, fordrives og fornektes. Slike forbrytelser skal få sin straff. Den stillferdige, men effektive dokumentasjonen på Museumsberg kan lære oss hvor galt det kan gå.

Hvem eier kunsten, er et interessant spørsmål. Denne gang ledet det til refleksjon om despotenes giftige og billige retorikk, hat, og mobbens vilje og evne til å la seg lede, og forledes til de nedrigste og mest primitive handlinger. Det må vi stå vakt mot.

Et besøk til Museumsberg er et sted å begynne.



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 208 other subscribers