Med fanfare og stor politisk tyngde kastet Regjeringen og Jan Tore Sanner seg i forrige periode inn i kampen mot tidstyvene i Forvaltningen. Jeg applauderte, og uten tvil kan det rapporteres om forenklinger, bedre rutiner og lettere elektronisk digital rapportering. Men, ser jeg på årets første lønnsoppgaver, får jeg en snikende følelse av, at ikke før er tidstyvene fakket og fjernet i forvaltningen, så slippes de  løs igjen. Stadig nye krav til millimetermåling, ørerettferdighet, trekk, avgiftsoppgaver og betaling herjer med oss som forbrukere, lønnsmottakere, skattebetalere og små næringsdrivende.

De verste eksemplene er blitt til i nattens mulm og mørke, eller som raffinert politisk håndtverk, for å skaffe salderinger for budsjettforlik mellom regjeringspartiene og samarbeidpartiene i Stortinget. Det er en side av mindretallsparlamentarismen, som jeg er lei av å betale prisen for.

For to år siden kom genistreken med statens satser for kilometergodtgjørelser. Satsen på kr 4,10 pr km skulle ikke lenger være skattefri, og selvsagt nå svares arbeidsgiveravgift for. Nei, etter budsjettforliket med Krf og V ble skattefri sats satt til 3.80 øre pr km. Vel vitende om at bedrifter, tariffavtaler og løpende refusjoner var basert på kr 4,10, kunne budsjettkameratene innkassere skatt på de overskytende 30 øre pr km. Bedriftene måtte splitte godtgjørelsene i to ulike satser, betale arbeidsgiveravgift og bære økte administrative byrder for å få det til.

Hva slags suksesskriterier for forenklingsarbeidet Regjeringen og samarbeidspartiene har lagt til grunn, vet ikke jeg. Sikkert er det i alle fall, at Sanners løfte om å stille kritiske spørsmål ved etablerte rutiner og regler for å få til forenkling og effektivisering, ikke kan ha vært fulgt. Hadde de gjort det, kunne de ikke ha funnet på årets skup av en budsjettavtale. Nå  innføres nye regler for rapportering, innberetning og beskatning av diettgodgjørelser. Tidligere var  statens satser for slike satser trekkfrie. Enkelt, sjablonmessig og uten rapporteringshysteri, og en hel katalog av ufortsåelige trekkoder på lønnsoppgaven. Slik fikk vi ikke ha det.

Nå reduseres den trekkfri delen av diettsatsene med 150 kroner. Differensen skal lønnsberettes, beskattes og selvfølgelig gjøres til gjenstand for betaling av arbeidsgiveravgift. Nå blir det ulike skattebelastninger og rapporteringskrav om du betaler maten og får refundert etter regning, eller om du har lagt ut selv, eller betalt med firmakort. Godtgjørelsene må deles opp i ulike beløpskategorier med ulik beskatning og avgiftsbelastning. Hjelp, prisen for å knipe noen millioner her og der i budsjettbalansen veltes over på oss andre. Tidstyvene har fått frikort for å stjele min og bedriftens tid og penger.

Jeg kan alltids trøste meg med å ha fått lav Moms når jeg kjøper med meg mat fra gatekjøkken eller bestiller catering. Noe helt annet, hvis jeg spiser hamburgeren på stedet, da må kafeverten sørge for å belaste meg med høyeste Momssats. Enkelt og greit, dobbelt bokholderi, ulike avgiftssystemer for samme burgeren om den går ut av døra eller ikke, før den blir fortært. Også dette systemet ble kokt sammen i et fordums politisk budsjettforlik. Den gang med Senterpartiet for å tilfredsstille deres program  om lavere matmoms.

Tidstyvene skal fakkes og fjernes, sa Jan Tore Sanner da han lanserte sin kampanje mot tidstyver i forvaltningen. Jeg klappet for det, men ikke før var de fanget ble de sluppet løs – på oss!