Den første partilederdebatten ble springende, hektisk, full av avbrytelser, og allikevel opplysende og klargjørende på noen punkter. Når Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet sier at de vil øke skattene med 15 milliarder, så kan vi stole på at de vil gjøre det. Samarbeidspartiene deres i Rødt, SV og MDG vil ha mer. Glansnummeret til disse partiene er å skjerpe Formuesskatten. De henger ut, latterliggjør og karikerer folk som Stein Erik Hagen, og andre som peker på faren ved å diskriminere norske eiere som må betale skatt på verdien av kapitalen og verdien i bedriftene, mens utenlandske eiere ikke er eller kan bli pålagt det samme.

De later som om ikke de forstår, hvordan dette har ført til at mange har flyttet ut. De gir inntrykk av at det ikke spiller noen rolle, men vi vet av erfaring, at over tid svekkes tilknytningen til Norge. I kampen om oppmerksomhet og investeringer i nye ideer, maskiner og teknologi blir det vanskeligere. Vi ser det gang på gang, etter tidlig suksess, gryende kommersialisering og start på internasjonalisering kjøpes bedrifter, mennesker og teknologi opp. Det er ikke tilgjengelig kapital i Norge, eller norske kapitalmiljøer når ikke frem fordi de har ei ekstra bør å bære, i form av skatt på arbeidende kapital.

På slutten av året beregnes verdien av bedriftenes varelager. Etter bunnfradrag må det nå betales 0,85 % i skatt av verdien av varene som venter på å bli solgt. Vi har sett ekstreme utslag av dette fra små familieeide gullsmed – og håndtverksbedrifter. Jeg har selv, som finansiell og juridisk rådgiver for ulike famileselskaper, sett hvordan 3 generasjonseiere tvinges til å selge seg ut. De jobber som lærere, leger eller musikere, og kan på ingen måte finansiere betaling av formuesskatten av sine løpende inntekter. Derfor er de avhengige av å hente ut penger fra bedriftene for å betale skatten sin. Det må gjøres uavhengig av om bedriften går med underskudd, trenger overskuddet for å styrke finansieringen av nye prosjekter og investeringer eller til innovasjon og utvikling.

Om ikke Jonas selv forstår det, så kan vel Senterpartiet opplyse ham- blir du så grådig at du spiser settepotetene, så spiser du av fremtidige avlinger. Som du sår skal du høste, heter det i skriften. Hareide har forstått det, og har bidratt til å redusere formuesskatten, og vil være med på å fjerne formuesskatten for arbeidende kapital. Hva er arbeidende kapital? Jo, det er verdien av innsatsfaktorene i bedriften. Verdien av varelageret, settepotetene, maskinene, driftsbygningene og teknologien. Ja, det er disse, som satt i arbeid skaper verdier, trygger og trenger arbeidskraft, og gir jobber som som sikrer hjem og fremtid. På dette området er valget klart. Jonas, AP og samarbeidpartiene i Rødt, Sosialistisk Venstreparti og MdG vil forsyne seg av settepotetene, de vil ha mer. Erna og samrbeidspartiene i Frp, Venstre og Krf vil lette beskatningen på arbeidende kapital. De har forstått at du må så for å høste.

Så gir det seg selv. Noen vil lykkes bedre enn andre, noen vil bli rike, og i gode år blir bondens lader fulle. Når det tas ut i forbruk, utbytte og privat velstand blir det også beskattet. Selvsagt, og slik skal det være for å finansiere fellesskap og velferd. Det er det heller ingen uenighet om. Men settepotene må vi ikke røre! Tvert om, de som er mest produktive, investeringsvillige og arbeidssomme må vi heie på. Det er dårlig fordelingspolitik å konfiskere settepotene for å gi til de som ikke har, eller ikke har satt av for ny innsats og planting for fremtidig grøde. Det er slett ikke ikke slik, at de dummeste bøndene får de største potetene. Derfor må vi satse på de som kan og vil, og sørge for at kapitalen og settepotetene får bli på gården og i bedriftene for å utvikle nye produkter, markeder og fremtidens arbeidsplasser.