Fredag kveld inviterte NRK oss med til Oslo Spektrum. Anledningen var Bjørn Eidsvåg, hans nye plate og Klassisk Eidsvåg med kjente låter live, nye arrangementer og tolkinger, og slett ikke -“Bare en mann”. Gjesteartister som Thomas Dybdahl, Maria Mena, Kurt Nilsen m.fl, og storslåtte KORK som symfonisk akkompagnement og scene. Wow, for de som ikke opplevde dette er det generøst lagt ut på nrk.no

Konserten ble åpenbart en gave til publikum i salen, men klassisk Eidsvåg er allemannseie, og det ble en gave til oss alle å få denne servert i beste sendetid på NRK1. På sitt beste binder denne kanalen hele landet sammen om de stor opplevelser. Å se Anders Jacobsen klatre til topps på pallen i Garmisch, er en slik opplevelse. Sangboka og konserten  til Bjørn Eidsvåg, står slett ikke tilbake for det.

Kvelden ble til underholdning og vederkvegelse for oss som publikum. Samtidig står programmet, og plasseringen i sendeskjemaet, som en velfortjent hyllest til en Skald. For det er hva Bjørn Eidsvåg er. Poet, historieforteller og komponist  for flere generasjoner. I motsetning til  tidligere norrøne skalder, står han ikke i noen fyrstes tjeneste, men låner sin stemme og sine dikterevner til ulike mennesker og situasjoner, hvis historie ellers lett blir glemt.

For meg, har Bjørn satt stemme til tro og tvil,  helt fra han begynte å turnere med gitaren og den farlige rytmiske musikken i ulike forsamlingshus, bedehus og kulturhus omkring i landet. I min hjemby Kristiansand, skapte det på syttitallet furore da flere menigheter stengte sine lokaler for en gjeng ungdommer, som ville arrangere konsert med dette nye kristne ungdomsidolet. Hans omgang med rytmer, fristelser, tvil og det verdslige, ble for mye for mange i konservative kristne kretser. Jeg mener å huske, at det ble den apostoliske pinsemenigheten Antiokia i Kongensgate, som til slutt åpnet dørene. Det ble kø, trengsel og vel fortjent oppmerksomhet. Skalden satte ord på det mange i hans ungdomstid følte på. Med sin dialekt, ordvalg og poesi opererer Bjørn Eidsvåg også med et språk for oss som kjenner Søndagsskolens og Bedehusets vokabular.

Selv sier Skalden i NRK programmet, at han inspireres av å jobbe sammen med yngre artister. De bruker skarpere ord- og han lærer av det. Jeg synes jeg hører det. Det lyder sterkt i sangen om og til Jerusalem:

dei kives om det mesta hos deg
om myter og om kim som ”tok deg” først
det tas liv og spilles blod ustanseleg
og alle seie kjærleiken e størst
øve deg, Jerusalem, e det kje få som har felt tårer
men neppe så månge som nå
eg går trist i dine gater som ein av månge dårer
som trudde her va sjelefred og få

For en del år siden fikk jeg selv oppleve de samme følelser av å vandre i gamlebyen, og i Getsemane å skue over byen, som det er felt så mange tårer i og over. Best oppsummerer Maria Mena i NRK programmet hyllesten til Skalden. “Han har laget låter til de viktigste øyeblikk i livene våre”,sier hun. Jeg gir min hyllest til Skalden, fordi han i hele min livsvandring har evnet å sette ord på undring, sterke og svake sider jeg føler på. Lyse og mørke sider, ved det å være mann og menneske. Han har gjort det igjen. For oss viderekomne, og lett tilårskomne- ” for ein håpløse ide at me ein dag skal bli borte”

Takk til NRK1 og min hyllest til Skalden.