Det er tretten minus på gradestokken, og ut av vinduet ser jeg frostrøyken rulle utover Østergabet på Byfjorden. Noen sier det er effekten av “El Nino” . Sikkert er det i alle fall, at Sørlandskysten ligger i et blendende hvitt teppe av snø. Nordvesten har i dagevis sendt kjølige luftmasser fra arktiske strøk innover Skagerak, og det er vinter som jeg husker det fra barndommen.

Det vekker minner. Smerten av neglesprekk , de uhelbredelige gnagsårene, etter timer på isen med gamle beksømstøvler og skruskøyter, eller den klisne følelsen og søte lukten  av tykke beskyttelseslag med Kløver vaselin i ansiktet.

Jeg spaserer langs bryggene og nedfrosne båtplasser i Langfeldts allmenning og Østerhavnen, og vekkes til live av frydefulle hyl fra barn, som prøver skøytene eller tester hockeykølla på isbanen i Tresse Lenger borte i Nupen- parken , er en ung familie ute på skitrening. Hurra for dem. Minstejenta har gitt opp, mens den eldste på 4 -5 år lærer seg fiskebeingåingens mysterier. Målbevisst har hun gitt seg i kast med en kolle, med stigning fra kotehøyde 1 – 2,5 m.o.h. Slik skal det gjøres !

Det gjelder ikke å ha det fineste utstyret, og det gir langt bedre læring og mestring og starte i det små, enn å gi seg i kast med løyper preparert som trikkespor, eller fancy heisanlegg. Ikke et vondt ord om det heller, men når kotehøyde 2,5 m.o.h er beseiret, ligger all verdens muligheter fremfor den målbevisste unge jenta. Hun lærte seg å mestre balansekunst og skigåing i det små. Sammen med mamma og pappa var det trygt, og de oppmuntrende tilrop var like begeistrede og stolte, som de som blir Therese Johaug og landslaget til del.

Her er frisk  luft, mestringsfølelse, og gleden over å formidle verdien av det. Hurra for vinterdagene, som får oss til å hente frem ski, skøyter og akebrett fra kjeller og loft. Hurra for snøen og isen som fremkaller minner, gleder og opplevelser, fra dagene hvor vi selv stod i læringens tegn, og foreldre som ikke lenger er blant oss, løftet oss frem til å mestre og glede oss over det de selv hadde fått med seg.

I radioen, meldte NRK Sørlandssendingen om minus 16,5 grader på Kjevik. Topdalsfjorden fryser til, og Hamresanden ligger badet i det klareste og herligste vinterlys. Jeg gjør meg klar. Snart kan jeg ta med meg ryggsekken, øksa og pilkesnøret, og få sjekke ut om torsken har gått inn mot grunna,  like under mårbakken. Forventningen om å få oppleve det, får meg til å synge vinterens pris. Det får meg også til å forstå stoltheten og gleden, i  det  å ha ansvar for å overlevere kunnskap, erfaringer og gode opplevelser fra generasjon til generasjon.

Bildet jeg fant frem, sendte min far stolt over dammen til farfar. Han hadde emigrert for godt, og bodde ved Lake Hopatcong i New Jersey, men drømte seg alltid tilbake til Hamresanden, fjorden og fisket. Der hadde min far lært seg å sette garn, sommer som vinter, og kunnskapen om fiskeholene  og rytmen i pilkesnøret, skulle videreføres til neste slektsledd. Bildet han sendte, fikk stå som bevis for det. Farfar tok vare på det.

Sist isen la seg på fjorden, var det jeg som var den stolte far. Den eldste var hjemme til  jul, og en morgen, som denne, kom spørsmålet. Har du pilkesnøret pappa, det hadde vært gøy å teste isen? Da kunne jeg mentalt stolt kvittere ut, til minnet om min far – “Mission accomplished”

25 årsjubileet for Kongeparet vårt ble også nettopp feiret i lys, lyst og kulde. De ønsket seg vinteraktiviteter, lek, morro og mestringsglede i Slottsparken. Slik ble det, og bildene derfra har nok bidratt til å vekke frem egne minner fra vinterdager “før i tida”. Og, det tilbakeskuende fra jubileet har vist film og bilder fra såvel Kongefamiliens, nasjonens og egen minnebok. Det gjør godt. Men, best er det å se og høre barn og voksne gripe sjansen, mens vinteren og kulda er her . Jeg synger til vinterens pris.