I fjor på denne tida tok vi en svipptur til Düsseldorf. Siden da er innboksen i eposten blitt fyllt opp av alskens tilbud for å få meg til å reise tilbake dit. Ikke et vondt ord om Düsseldorf. Jeg oppfordrer gjerne andre til å ta en tur.  Men, hva er det som gjør at noen der ute tror at jeg stadig står med kofferten klar for å fly tilbake dit, eller at jeg som Hans og Grethe i Grimms eventyr, har strødd smuler etter meg som spor å følge tilbake.

De digitale spor har overtatt smulenes funksjon. Vi strør de om oss med våre klikk og preferanser, likes og kommentarer på Fabook, Twitter, Kayak, Momondo, Hotels.com, og alle de andre sitene, som i øyeblikket er fantastiske og uvurderlige hjelpemidler for å få til en rimelig, innholdsrik,vellykket og smakfull reise til f.eks Düsseldorf.

Noen slike spor etterlater vi oss bevisst og bejaende for å oppnå en umiddelbar fordel. Amerikanske forretningskjeder og salgssteder er spesielt rause. “Give me your email-address, and I can give you a 10 per-cent discount on all your purchases today”, sier ekspeditøren. Ja, jeg har endt opp med forlokkende rabatter og cash spart hos apoterkjeden CVC, herreekviperingen til Brooks-Brothers, International House of Pancakes(IHOP), den lokale golfbanen og ei stripe med andre selskaper. Innboksen flommer over. Selvsagt kan jeg slette og blokkere, men etterhvert har jeg lært et annet triks. Ei venninne fortalte oss at- “jøss, klart jeg gir dem en epostadresse, men den er ikke min”. Det virker!

Verre er det med algoritmenes iboende faenskap. Med mitt noe anstrengte forhold til gymnastidens matematikktimer, innrømmer jeg at jeg ikke har interessert meg så mye for algoritmer, før nå. Det er en serie arbeidsprosesser, formler for å løse spesielle problemer, gi svar på ligninger. Det er i dataprogrammerernes verden disse algoritmene jobber med det ukjente, for å finne svar på hva jeg kan tenkes å ville kjøpe og ha behov for. Maskinene, serverne til Google, Facebook og andre, kjenner meg og sine brukere godt. De løfter frem annonser og informasjon før jeg selv forstår mine behov, og antar at jeg søker nettopp dette. Derfor er de, og algoritmenes deres, ekstremt effektive verktøy i kampen om lommeboka, kredittkortet og pengene mine. Derfor forsvinner annonsepengene ut av avisene, magasinene og helgebilagene, og inn i kassa til Facebook og Google.

Men, nei. Jeg skal ikke til Düsseldorf igjen med det samme. Skru av, det virker mot sin hensikt! Forstår ikke annonsørene også snart det? Nei, tilsynelatende gjør de ikke det. De vet vel at jeg har klistrelapp på postkassa for å være frabedt uadressert reklame, og at jeg med mange aviser på trappa fort bladde meg forbi tilbudssidene, De har funnet et verktøy,  med mye større sannsynlighet for tilslag, og gir ikke slipp på det.

Med alt jeg har gitt fra meg av opplysninger mht alder, sivilstand, livshendelser, klikk og kjøp, jobber algoritmene ufortrødent og stadig mer presist for å gi meg hva de beregner jeg har bruk for. Jeg har vært på Facebook lenge. Jeg var bevisst på ikke å legge for mye informasjon i profilen. Jeg skrev ikke at jeg var gift, eller i et forhold, som det politisk korrekt for vår tid heter der. Algoritmene antar da, at jeg er single. De vet at jeg er mann, nær 60 år gammel og bor i Kristiansand. Hjelp, jeg orker ikke flere forlokkende tilbud fra datingsider om passende og interesserte damer i nærheten av meg.

Forresten kommer stadig flere tilbud langt borte fra, og heller ikke språket som beherskes i Gooogle Translate frister til videre samtale. Tanken på likes, kommentarer og lykkeønskninger, som måtte komme fra nær og fjern 36 år for sent, etter “Din Sigrun” ble inngravert i ringen, har holdt meg unna å røre oppdateringsknappen i FB profilen. Kanskje algoritmene også kunne forstå det etterhvert.

Jeg snakker ikke mye om det, men nær seksti står jeg oftere opp om natten for å tisse. Det er noe mer besværlig å smøre leddene for ny innsats om morgenen, og tanken på at jeg om noen år så smått skal trekke på Folketrygden og pensjonskontoen i NAV, har slått meg. Den slo til hos disse algoritmene før jeg forstod det selv. Naturpreparater mot alle alderdommens fortredelige utslag finnes det myriader av, remedier for alle tenkelige og utenkelige vondter, gud forby protatabesvær og potensplager. Det finnes algoritmer, som leder alle verdens pilletrillere med kur for denslags til min innboks. Nei takk, jeg greier meg fint.

Slik er det en algoritmenes iboende faenskap, som digitalt plinger med varsling  og hyppige påminnelser, om at jeg kanskje ikke er så ung og viril, som jeg føler meg. Slik sorterer algoritmene nyhetsbildet også. Etterhvert får jeg bare toppoppslag om ting jeg har lest før. Samme er det med Spotify, som med sine foreslåtte spilleliister og daglige mixer, konsekvent sender meg til hitlistene fra før siste tusenårsskifte. Ikke bare tror disse algoritmene, at jeg er gammel, med alt det innebærer, men de antar at jeg blir stadig mer sær, konservativ, ensporet og monoman i hva jeg interesserer meg for. Løsningen er å gjøre egne valg, bevisst styre unna hva algoritmene velger å servere meg. Men, det er en daglig og seig kamp mot algoritmenes iboende faenskap, og jo, jeg  stod tidlig opp for å tisse, og ikke et vondt ord om Düsseldorf.