Denne uken ble annerledes. Uforstålig, og usigelig trist. Mandag morgen meldte NRK, Kaci Kullmann Five er død. Norge har mistet en av sine fremste. Høyre har mistet en ener, Nobelkomiteen har mistet sin leder, Carsten og familien har mistet kone, mamma og bestemor. Jeg har mistet en sjef, mentor, kollega og venn.

Vi stod sammen i striden. I tre år fikk jeg være Kacis nestleder. Det store slaget skulle stå i  Stortingsvalget 1993, året før siste folkeavstemming om EU medlemskap. Under hennes og Høyres fane gikk vi til valg på tre hovedsaker:

• Økt verdiskapning og økt sysselsetting på naturens og miljøets premisser.
• Trygghet gjennom valgfrihet og sterkere personlig ansvar.
• Norges plass i det internasjonale samfunnet.

På meningsmålingene frem til landsmøtevåren 1993, var Høyre ved et par anledninger største parti. Den unge partiledelsen ble genierklært. Kaci effekten hadde slått til. Hun delte æren med alle oss andre. Slik gikk det ikke. I september gjorde Høyre et dårlig valg. Økonomien var i bedring , etter et par rentenedsettelser fra Bundesbank, falt boliglånsrentene og boligprisene begynte å stige, etter år med dramatiske fall. Arbeidsledigheten var på vei ned fra et høyt nivå. Det tjente Regjeringen Brundtland på. Under overskriften – tapte 300.000 velgere, og et helsides bilde av en fortvilet og gråtkvalt Kaci, tok hun belastningen for oss andre. Det var dypt urettferdig, stygt og det kostet.

Bildet ovenfor, er fra en lykkelig dag tidligere den sommeren. Valgkampaktivitetene var lagt til Sørlandet, og vi fikk noen stjålne timer sammen med barna i Dyreparken. Slike stunder var det ikke mange av. Noen dager etter, fikk vår eldste se Kaci på Dagsrevyen, og ropte til sin mor, ” skynd deg, mammaen til Christian er på fjernsynet”. Da Kaci fikk høre det smilte hun og sa, “så deilig at det er noen som bare ser meg som mammaen til Christian”

Opplevelsen fra Dyreparken, forteller noe om den pris hun betalte for å være vår fremste. For det var hun, som Unge Høyre leder i 1977, da hun tok TV Norge med storm. Vi som drev valgkamp og betjente lokallagene  i langstrakte Norge var stolte. Første kvinnelige leder i ungdomspartiet, og i spissen for et parti som gav både ungdommene og kvinnene plass. Hun slo seg gjennom glasstaket, sies det i dag. Kaci visste, at skulle hun få plass til å drive gjennom sine saker, var ikke ung kvinne en kvalifikasjon. Hun måtte kunne sitt fag. Viten, fakta, hardt arbeid og evner var det som åpnet muligheter for henne, ungdommen og kvinnene i partiet. Hun gikk foran og viste vei.

I sin vitebegjærlighet og ukuelige vilje til å gjøre og velge rett, tok hun utrettelig, nesten manisk, notater i enhver situasjon. Kaci skulle ikke settes fast, og hun kunne dokumentere ethvert møte. Hun fant frem sine små A5 notatbøker med sirlig og karakteristisk steilskrift, og vi som tok det på husken kom til kort. Slik var det også, da vi som ny partiledelse fikk møte med våre søsterpartier i de europeiske hovedsteder. Etter te og kjeks i No 10 Downing Street, bar det til parlamentet for møte med Utenriksminister Douglas Hurd. Vi ble sittende å vente på publikumsgalleriet, og fulgte debatten i salen. Kaci fisket notatbok og penn frem fra vesken, og fikk tilsnakk av en uniformert vakt. Det var referatforbud! Et nytt retorisk poeng fra salen. Dette måtte  hun bare få med seg. Igjen, opp med notatbok og penn. Denne gang ingen pardon! Vår tidligere Handelsminister, Høyrelederen og Statsministerkandidaten fikk konfiskert penn og papir !

Orden i penalet, ryddig i all sin ferd- slik var hun. Sylskarp, kunnskapsrik, lyttende og analytisk. Heldig var jeg og Høyre, som fikk ha en slik leder og sjef. Raus med ros, delte gledene i oppgang, og dro meg med på hennes møter med partilederne rundt om i Europa. Helmut Kohl i Bonn, John Major i London og Jaques Chirac i Paris. De satt av tid, den unge kvinnelige partilederen fra Norge var deres Likemann. Hun var verd å lytte til. Jeg er stolt av, at hun tok meg med. Hun var også en omsorgsfull venn. Til tross for at det medførte ytterligere byrder for henne, hun forstod og aksepterte, da jeg fant å velge politikken bort.

Denne uken er blitt annerledes. Kaci er død. Norge har mistet en av sine fremste. Jeg har mistet en sjef, mentor, kollega og venn.

In Memoriam- Kaci Kullmann Five- Fred over ditt minne.