Johnny B. Weekly

Strøtanker om politikk, samfunn og det som måtte passe seg.

Ineffektivitet og mistillit koster!

25. Oktober 2020

Ineffektivitet og mistillit koster. Etter i noen år å ha eiet en leilighet i USA, synger jeg det norske byråkratiets pris. I USA opererer lokale myndigheter på  fjærpennstadiet målt  mot våre systemer for søknader, godkjennelser og kontroll. For ikke å snakke om Altinn. Når eiendommen nå skal selges, ser jeg også hvordan usikkerhet, mistillit og ineffektivitet ender opp i unødige og svære transaksjonskostnader.

Et par eksempler illustrerer hvordan systemene er preget av mistillit og unødvendige kontrollsystemer. For et par år siden var det dags for å skifte varmtvannsberederen. Hos oss er det gjort i en håndvending, men ikke i Amerika. Først må du finne en rørlegger, så må du sjekke om den du har funnet er certifisert og autorisert i akkurat din kommune. Hvis ikke må han autoriseres i en egen søknadsprosess. Det koster tid og penger. Deretter må rørleggerfirmaet søke om tillatelse til å installere akkurat den standard berederen, som du trenger. Det koster 150-200 $, og tar noen dager.

Nå kan jobben gjøres, men nei, rørleggeren slipper ikke inn i bygget uten å dokumentere, at han har riktig og tilsrekkelig ansvarsforsikring. Så gikk det en dag til. Jobben blir gjort. Vi har igjen varmt vann, og alt er på stell. Neida, vi reiser hjem, og 4-5 uker etter får vi brev fra kommunen. Vi er ilagt straffegebyr på 100$ . Vi skulle på fastsatt skjema ha bedt bygningsmyndigheten om å komme på inspeksjon for å kvittere ut at installasjonen var gjort forskriftsmessig, og selvsagt skulle søknaden være vedlagt en sjekk på 150$. Bare i ulike gebyrer og plunder og heft, har vi da betalt omtrent halvparten av hva berederen ville ha kostet i Norge. Systemet koster

Nå har President Trump lagt ned innreiseforbud for europeere. Og om vi skulle ha sluppet inn, ville det ventet oppimot to uker karantene på hjemveien. På samme måte, som Norge tul påske la ned forbud om å dra på hytta, la fylkesmyndigheten i Palm Beach lenge ned forbud mot korttidsutleie, og da det ble opphevet var sameiestyret raske på å vedtektsfeste midlertidig forbud mot det samme. De fastboende trakk stigen opp etter seg. Her skulle ingen fremmmede komme inn.  Snowbirds fra Canada og Norden fikk holde seg hjemme, og værsågod betale sin del av felleskostnader og tillegskostnader for Coronatiltak og ekstra betjening i inngangene for å holde uvedkommende, og mulige leietakere ute.

Nå selger vi . I Amerika må det nærmest som prinsipp to meglere til. En for kjøper og en for selger. Det er vanlig med 6% meglerhonorar fordelt likt mellom disse. Har de klientens beste for øye, eller forblindes de av felles interesse i transaksjonen? Jeg undres litt på det. Men, tross høye honorarer, megleren kan ikke forestå oppgjør, som hos oss. Det må en egen settlement agent forestå. Det skal selvsagt også betales.

Det er ikke et Grunnboksystem og eiendomsregister, som har samme troverdighet som vårt. Det må gjøres en egen Tiltle Search, og det koster nye penger.  Heller ikke det er nok for å skape trygghet for at selger har rett til å overdra eiendomsretten til kjøper. Selger må ta ut en særskilt forsikring, for det tilfelle at selgeren, advokaten og meglerne skulle ha oversett eller glemt noe. Bare denne forsikringen kommer på 2-3000 $, og er alene et symbol på hvordan mistillit og skepsis til myndigheter, registere og folk har en pris.

Snart er årene som selveier i Amerika over. Det har gitt både gleder, erfaringer, frustrasjoner og læring. Ett har jeg i alle fall lært, jeg synger det norske byråkratiets pris.

God Søndag



Følg bloggen

Skriv inn din e-post adresse for å få varsler ved nye innlegg.

Join 252 other subscribers