I går la jeg frem innstillingen fra “Åpenhetsutvalget“, som i vår ble oppnevnt av Idrettsstyret. Utvalget ble etablert mot et bakteppe av triste avsløringer i internasjonal toppidrett og deres organisasjoner. Heltestatusen til Michel Platini, ble skuslet bort i urettmessige pengetransaksjoner og millioner av Sveitserfranc fra FIFA og VM tildelingene til Quatar og Russland er befengt med korrupjonsmistanker. Det internasjonale volleyballforbundet er besudlet med en rekke saker, hvor avtaler er inngått mellom forbundet og selskaper eid av tilltsvalgte, ansatte og deres nærstående. Ja, vi kunne nevne i fleng. Samtidig har Norges Idrettsforbund blitt møtt med anklager om urimelig pengebruk omkring OL i Sotsji, dyre reiser og ekstragavant representasjon.

Jeg har ledet Åpenhetsutvalgets arbeid. Det har ikke vært et revisjons eller granskningsarbeid. Vi har ikke fulgt spor, sjekket bilag eller vurdert pengebruk, reiseaktivitet eller beslutninger tilbake i tid. Det får revisjonen, kontrollorganene i idretten eller pressen følge opp, om det skulle være noe kritikkverdig å finne. Vårt mandat var å gjennomgå rutiner, retningslinjer, praksis, innsyn og kontroll. Vi har gått det etter i sømmene, for å komme med vurderinger av og anbefalinger til om dagens praksis og rutiner kan sikre, at ressursene brukes i samsvar med beslutninger og retningslinjer. Om rutinene kan bygge opp under en nøktern og tillitvekkende pengebruk i forvaltningen av og ledelsen av norsk idrett. Sammenliknet med organisasjonslivet og bedriftslivet forøvrig, praktiserer Norges Idrettsforbund en stor grad av åpenhet. Sakslister til de styrende organer og deres møter legges åpent ut, referatene gjøres raskt og skikkelig tilgjengelig. Medlemmer, offentligheten og alle interesserte kan sette seg inn i det som drøftes.Vi kan engasjere oss, og vi kan påvirke utfallet i sakene. Kontrollrutiner og retningslinjer i økonomiforvaltningen, står som revisor påpekte i møter med oss, ikke tilbake for det som finnes i de fleste børsnoterte selskaper. Allikevel, vi forventer oss mer, og det har vi gitt klart uttrykk for i utvalgets innstilling

Våre anbefalinger er praktikable og vil lede til større åpenhet. De vil også føre til bedre kontrollrutiner og ansvarliggjøring av beslutningsprosessene omkring pengebruk, ressursforvaltning og regnskaper. Etableres det standarder for hva som kan brukes på representasjon og reiser, får vi også noe å måle aktivitetene mot. Vi mener det må gjøres, og slike normer etablert gjennom Statens Reiseregeulativ og Personalhåndbok gir alment aksepterte normer å forholde seg til. Frykten har vært, at det vil virke kostnadsdrivende. Javel, men da får det settes inn et enkelt- oppad til! Går noen utover disse normene, anbefaler vi løpende avviksrapportering til Kontrollutvalget, og dette utvalget må ta avvikene med i sine beretninger. Legges disse åpent ut, tror vi det blir lite å rapportere. Da vil også tillitsvalgte og ansatte slippe å bli mistenkeliggjort. Det er jeg overbevist om at de færreste fortjener å bli, og de bør anerkjennes for den energi og innsats de legger inn i sitt daglige virke for idrettsbevegelsen, frivilligheten og det sivile samfunn.

Vi har gitt råd som kan sikre rutiner, praksis og retningslinjer som er adekvate, tillitvekkende og praktikable. Vi retter søkelyset på, hvordan idretten kan og bør tilpasse seg medlemmenes og samfunnets forventninger til åpenhet i tiden som kommer. Kulturministeren har også vært tydelig på hennes forventninger, og vilkår hun vil stille for tildeling av spillemidler. Gjennom de tiltak Idrettsstyret allerede har iverksatt, og implementering av Utvalgets mange forslag, mener vi at idretten adresserer de utfordringer Kulturministeren har gitt Idrettsbevegelsen. Det er berettiget å stille krav og ha høye forventninger. Det er berettiget fordi idretten mottar 2,2 – 2,3 milliarder av de såkalte spillemidlene. Herav nesten 640 millioner direkte til Norges Idrettsforbund. Det er berettiget fordi den frivillige innsatsen innenfor idrettsfamilien av Statistisk Sentralbyrå er anslått til å utgjøre godt over 18 milliarder i 2015. Disse må kunne ha tillit til at det holdes orden i eget hus.

Norsk idrett er mangfoldig, og består av alt fra de minste lag og foreninger drevet på dugnad, til særforbund som forvalter forretningsmessige avtaler i milliardklassen. Idretten må selv ta eierskap til de anbefalinger Utvalget gir. Som det er sagt – “The greatest room in the world is the room for improvement” . Så også her. Idretten og dens organer må gå foran. Vi forventer det. Vi har gitt et veikart for forbedringer. Ta det i bruk, og Norges Idrettsforbund og dets tilknyttede organisasjoner vil garantert være, og fremstå som best i klassen. Åpenhet skaper tillit. Gi oss muligheten til å møte idretten, utøverne, lederne og organisasjonene med den tillit og begeistring de fortjener.