Ja, det ble oss. 40 år siden i dag, at vi gav hverandre– Ja. Rødmende, famlende og ufattelige unge, men bestemt, det skulle bli oss. Ringforlovet, som man gjorde det den gang. Så smått flyttet sammen, som man nok ikke skulle gjøre den gang, og kanskje det bestemte dagen.

Min mor, som drev hotellet på Hamresanden fikk det i alle fall travelt. Det var kommet avbestilling på et stort arrangement i festlokalet, og det kunne vel passe. Kan ikke dere høre med presten? Oddernes kirke åpnet dørene. 20 juni ble det, og som det synges i bysangen  – « Æ blei gift her i Kristiansand, og i foreldrenes hus åd vi blaudis, drakk brus»

Storveies, med bestevenner, som forlovere, litt regn i sløret på sesongens vakreste brud.  Sola brøt gjennom i tide både for bilder i bakgården hos Fotograf Hamre, og for beinstrekk mellom vielse og fest. Vips var det blitt oss.

Sett i bakspeilet kunne det være fristende også å si –  vips så ble det 40 år. Men, nei – det begynner å bli et liv det her, som Ole Paus synger. Eller som eldste barnebarn nettopp uttrykte det, “dere er litt gamle, for dere har sånn streker i ansiktet- og farfar du har flest”.

Kan være det. Vi vet det nok, men vi vet også, at det er spor etter oppgåtte stier, store opplevelser, barnefødsler, fra barneforeldre til besteforeldre, barnebarns latter og hengivenhet, savn etter de som er borte og det som er vekk, latter og gleder. Takknemlighet for det vi har, og hverandre, og jeg for sesongens vakreste jubilant.

For 20 år siden var vi mer beskjedne med ord. Elsker deg ble ikke brukt i utrengsmål. Vi hvisket det kanskje for sjeldent, utbasunerte det aldri. Uansett, vi gjør det, og tror det merkes. Jeg henter støtte og hjelp til å uttrykke det hos den danske skald og livskunstner, Benny Andersen

Det gamle hjerte,

Under dynger av bekymringer kruseduller rettelser
slår det gamle elskerhjerte stadig
sine let antikke slag
og her vi sidder er det knapt en millimeter
fra det vi har gjennemlevet sammen
til det vi ikke har.
Din hånd ligger varmt på mit knæ
mens pinagtige ord rutscher ned ad min tunge:
“Hvordan skal det nu gå i fremtiden
som stadig rykker nærmere
og bare vi havde tænkt på det vi ikke tænkte på
og vi må huske at ringe før vi glemmer det
for til den tid er det ganske givet for sent”

Men tro mig ikke kun på mine ord
Betragt dem som en slags hovedrengøring
for under flere lag slidte afsværgelser
og på forhånd mølædte ærgrelser
dunker det gamle elskerhjerte stadig
førkrigsmodel men velholdt
måske lidt umageligt
men ikke uden umage
Nu tier jeg stille
så du kan merke det.

Det, som ligger foran er ukjent, kanskje tidvis også skummelt, men så mye mindre så, fordi ett er kjent- det blir oss.

Tusen takk til min elskede, kjæreste og livsledsager, Sigrun, for ditt Ja.

God Søndag !