Jeg er i Florida, Amerika. Landet er et lappeteppe av folk, kulturer, historier og opplevelser. Fra jeg var liten, har Florida vært synonymt med sol, sjø, ferier og familieturer. Etter at vi flyttet tilbake til Norge, ble båndene etterhvert svakere til hjembyen Brooklyn og Nordøstkysten. Tanter og onkler ble færre, og besøk og Amerika-pakker ble det også mindre av. Men, drømmen om Amerika ble fortsatt nøret opp under, gjennom planlegging og gjennomføring av utallige besøk til the Sunshine State .

Nå har vi også fått  et sted, som er vårt. Selvsagt blir det for lite brukt til å forsvare investeringen. Men,  etterhvert skal vel vi også slutte oss til en stadig voksende flokk av grånende pantere, som søker seg til områdene her syd i Florida. Nok av oss er det, til at det kan kalles en liten norsk koloni. Takket være givere og mesener blant disse, er til og med svømmebassenget ved sjømannskirken i Fort Lauderdale gitt tilnavnet “Sørlandsbadet”

Hjemme utfordres vi av flyktningestrømmer, innvandring og press på velferdssystemer og arbeidsmarkedet. I USA er tilstrømming av ulike folk, språk og kulturer nærmest en del av nasjonens fødsel og identitet. Her er velferdssystemene færre, og forventningen er at de som kommer må stå på egne bein. Og de som kommer forstår det som  en del av den sosiale kontrakt, og oppfyllelsen av Thomas Jeffersons  og Uavhengighetserklæringens løfte om – The pursuit of Happiness”. Det betyr ikke at det mangler initiativ, frivillighet og samfunnsengasjement, for å hjelpe til å gjøre hverdagen lettere og litt lysere for de mange som trenger det. Ett av disse, og menneskene bak traff jeg i går hos fantastiske Jack the Bikeman .

Med tro på at det blir  flere timer å tilbringe på disse breddegreader fremover, har vi besluttet oss til å gå til innkjøp av sykler. På jakt etter et par rimelige sykler hos enorme Sports Authority og tilsvarende kjeder, fikk jeg oversikt over pris/kvalitet og utvalg. Tilfeldigheten førte meg forbi et fargerikt lite lager/fabrikklokale med påskriften: Jack the Bikeman og used bikes. Her jobbet det et dedikert team, som hadde fått beskjeftigelse på tross av broget fortid eller mindre muligheter enn mange andre har fått. De gir nytt liv til gamle sykler. Noen reneste museumsgjenstander av førkrigsmodell, og andre tipp moderne høykvalitetssykler eller hverdagsmodeller, som eierne heller ga bort, enn å reise fra eller ta med seg til neste stoppested, i dette landet hvor  mobiliteten er høy og folk stadig er på flyttefot. ​

Betalt med gaver, og inntekter fra sykkelsalget, finansierer Jack the Bikeman sosiale programmer, arbeidstrening og hvert år 3 – 4 tusen sykler til barn av innvandrere, fattige og andre, som gjennom arbeid eller engasjement i virksomheten trenger det. Jeg har fått meg en billig, god, brukt sykkel. Det ble noen hundre dollar til i kassa hos Jack. Det gir beskjeftigelse, selvtillit og mestring for de som finner, henter og fikser stadig nye sykler, og det gir glede og frihet til stadig nye barn som ellers ikke ville  hatt råd til det. Offentlige velferdssystemer er bra, men frivilligheten, styrken og tilstedeværelsen fra folk som Jack og staben hans, viser at integrasjon i praksis fungerer. Veien til det går gjennom arbeid, mestring og bygging av selvtillit. Her sier Jack selv hvordan det er i en reportasje fra MSNBC på You Tube

De guttene som anbefalte riktig sykkel for meg var fagfolk, de var stolte over det de var med på og de var til nytte. Det er et nøkkelord som vi må ta med oss videre. Vi kjenner det igjen fra lignende prosjekter i regi av Kirkens Bymisjon og andre hjemme. Det er krevende, men de som komme til oss, og de som er avhengig av støtte i kortere eller lengre perioder må styres inn mot arbeid, innsats og møtes med forventningen om at de skal stå på egne bein, og at det er målet for deres variant av – The pursuit of happiness. I går var lykken for meg å bli eier av en sykkel, bygget på omtanke og nestekjærlighet fra Jack the Bikeman.