By SSGT F. Lee Corkran – Defenseimagery.mil

I går kom budskapet- tidligere Bundeskansler Helmut Kohl er død. En stor Europeer, som visste å bruke Tysklands kraft politisk og økonomisk til å sementere visjonen om det europeiske fellesskap. Innsatsen for den stadig tettere Europeiske Union og Maastricht Traktaten, det var hans politiske credo. Det preget hans gjerning fra han startet sin politiske karriere, som delstatsminister i Rheinland Pfalz og gjennom sine imponerende 16 år som kansler, lenger enn noen siden Jernkansleren Otto von Bismarck.

På hans vakt kom den politiske verdensorden etter den 2 verdenskrig til å falle sammen. Kohl så mulighetene da Berlinmuren åpnet seg i 1989.  Vest Tyskland ble gjenforenet med DDR året etter.  En erfaren, klok og dreven politiker kunne innkassere tillitskapitalen han og Tyskland hadde opparbeidet seg. De andre europeiske land og USA backet opp. Tyskland skulle igjen bli ett.

Midt i dette dramatiske spill om Europas, Tysklands og EUs fremtid ble jeg valgt til nestleder i Høyre våren 1990. Kaci Kullmann Five var vår ubestridte leder, sammen skulle vi aksle den konservative trøya i denne nye tid. Vårt svar var klart- vi måtte velge den europeiske kurs. Med alt det som nå skjedde ville mulighetens vindu åpne seg også for oss. Vi styrte mot en ny folkeavstemming og EU medlemskap for Norge.

Som nye ledere i den konservative partifamilie, ble vi sendt på signingsferd til de europeiske konservative ledere i Europa. Først til John Major i Downing Street, Jaques Chirac i borgermesterboligen i Paris, og ikke minst til Helmut Kohl i Bundeskanzleramt i Bonn. Kaci briljerte med sitt perfekte engelsk og elegante fransk, men i Bonn var det bare tysk som gjaldt. Kansleren var ikke noe særlig på fremmedspråk, og med erfaring i og glede av tysk, fikk  jeg også en rolle å spille. Og for et møte det ble.

På vei ned, hadde jeg lest en kronikk og kommentar av Nils Morten Udgaard i Aftenposten. Hans analyse var at Norge stod lenger fra Tyskland enn på lenge. Han mente fokuset til Kohl var et helt annet enn Willy Brandts, med flyktningetid i Norge og norsk kone, eller hos Helmut Schmidt fra Kiel og det nordlige Schleswig Holstein.  Vi refererte dette for den ruvende politikeren og mannen i kanslerstolen. Han skiftet farge, reiste seg og slo neven i bordet og utbrøt- “so schreibt die verdammte linke Presse uberall im Welt”. Det hjalp ikke, at vi påpekte Aftenpostens uavhengige konservative verdigrunnlag. Men, på sparket tok han initiativ til en felles tysk-skandinavisk partikonferanse i Kiel. Betingelsen var at også Carl Bildt måtte med. Temaet var gitt- det nye Europa – Norge og Sverige skulle med denne gangen.

Mot slutten av vår avtalte møtetid banket det på døren. Inn kom en statssekretær og et par embedsmenn bærende på et telefonapparat med flere hørerør tilkoplet. De kikket lett bekymret på Kaci, generalsekretær Svein Grønnern og meg. Kohl viftet dem av og sa, “dette er mine norske venner, de blir bare sittende”. Kansleren tok telefonen og begynte samtalen slik, ” Hallo Michail, jeg har ingen tolk tilstede, jeg drar på ferie i morgen, din tolk, som sikkert er den eneste KGB godkjenner, får oversette for oss begge.”

Det ble en lang samtale. Temaet var Gorbatschows ønske om å få Kohl til å sikre støtte fra EU,  og ikke minst Washington for hans grunnlovsendringer og en ny politisk orden i Sovjetunionen. Kohl var mellommann, tilretteleger og jeg tror også rådgiver og  arkitekt  for det politiske håndverk som skulle utøves mellom øst og vest.

De konservative unge venner fra nord var “starstruck”. Etter denne telefonseansen ble vi fortsatt sittende. Han gjorde et nummer av å være i godt lune, feriemodus og presiserte, at vi fikk sitte med ham gjennom telefonsamtalen- ikke for at han skulle vise at han var noe til kar, men for at vi med selvsyn og tilstedeværelse kunne oppleve hvordan den politiske dialog nå var totalt endret. Fra den kalde krigs retorikk til å søke muligheter og rom for utvikling i en ny politisk hverdag. Vi stod overfor historiske muligheter. Det ville koste. Bytteforholdet 1 til 1 mellom den fallerte Østmarken og den sterke Vestmarken ville bli et kostbart eksperiment, men en nødvendighet for å løfte brødrene fra Øst Tyskland med i et forenet Tyskland og en stadig tettere union i Europa.

Senere  besøkte han Norge. Vert for besøket var selvsagt den sittende Statsminister, Gro Harlem Brundtland. Men, Kohl glemte ikke sine venner. Samarbeidet mellom de konservative partiene var viktig for ham og Bundeskansleren insisterte på et eget møte med Kaci Kullmann Five, Høyres leder. Jeg fikk være med, og møtet ble holdt i Stortinget. Det var en stolt mottakskomite som tok imot Helmut Kohl på Løvebakken.

Det ble ikke noe EU medlemskap på oss. Folket sa nei i 1994. Nå forhandles det om Brexit, og det knaker i sammenføyningene i den stadig tettere politiske unionen. Men, Tyskland står fjellstøtt, gjenforeningen kostet, mange tvilte underveis, men Kansleren viste vei. Helmut Kohl visste å utnytte mulighetene, da det historiske vinduet åpnet seg og gav ham og Tyskland sjansen. Nå er han død. Jeg hyller hans visjon, hedrer hans minne og sender en takk for den annerkjennelse, respekt og støtte han gav sine unge venner fra Høyre, og det lille Norge mot Nord. Det var viktig for ham, enda viktigere for oss og landet vårt. Det håper jeg pressen fra venstre til høyre vil greie å formidle, når minneordene nå skal settes over en stor statsmann.